15 FORFATTERE SØKER SCENE

NYE TEKSTER = NY DRAMATIKK

Logg nr 1 (21.11).

En slags logg på arbeidet med femten studenter som skal/bør lære å skrive dramatikk.

Kan man lære noen å skrive dramatikk?
Og hvis man kan; hvordan lære det bort?
Og når man har lært noen noe: hva så?

Tre enkle spørsmål som står i sentrum på GF i disse dager. Vi har 15 forfatterstudenter fra Bø på besøk i byen. I to uker skal de være på Friteatret non stop (og bo i nabobygget) - på forhånd har de, under kyndig veiledning av dramatiker Erlend Sandem, skrevet hver sin fritt valgte scenektekst på max 15 sider. I løpet av oppholdet i Porsgrunn skal hver tekst:

- høytleses (av skuespillere)
- kommenteres (av opphavsmenn, studenter og utøvere)
- iscenesettes (på høyst ymse vis)
- oppsummeres (gjerne på tomannshånd med dramatiker/dramaturg)

Hele tiden med denne overskriften (eller underteksten om man vil); hver tekst skal tas på ramme alvor, hver oppsetning skal gjøres helt og fullt, på ordentlig rett og slett. På den måten vil forhåpentligvis tekstens kvaliteter og dens svakheter avdekkes. Og således kan den vordnede dramatiker kanskje bli litt klokere. Teater er praksis. Publikums nærvær merkes. Sånn skal det være. The proof of the pudding is in the eating.

Jeg, som er en slags pedagogisk og kunstnerisk ansvarlig for opplegget i år, følger et enkelt prinsipp: Det er alltid noe å oppmuntre (stjælt av Ludvik Eikaas).


DE SOM ER MED (nesten hele tida):

Even Bolstad ( skuespiller, regi)
Kjersti P. Høgli (skuespiller, scenografi)
Anne-Sophie Erichsen (skuespiller, regi)
Olav Hanto (skuespiller, regi)

Ellers leier vi inn lokale free-lancere alt etter hvilket behov hver enkelt tekst har.

2 (23.11).

Etter to dagers arbeid: studentenes tekster er svært forskjellige, både hva form og innhold angår, noe som bidrar til at det er morsomt å arbeide med stoffet deres. Noe jeg håper fører til at prøvene er underholdende og lærerike å overvære.

Og i morgen får vi formiddagsvisitt av Gyrid Axe Øvsteng, en høyst levende dramatiker fra Ibsens fødeby!


3. (24.11)

Tanker etter arbeidet med Kristine O Gustavsens tekst Sigarettrøyk.

Tekstene (ordene de to skuespilerne sier) er de samme.
Situasjonen (to menn på en parkbenk) er den samme.
Handlingene mellom dem (små, men signifikante) er tilnærmet identiske hver gang vi kjører gjennom teksten. Kjører? Arbeider, prøver oss fram. Famlende.

Men:
når en skuespiller går inn i scenen med en klart omdefinert holdning, et mål (kortsiktig, langsiktig, vikarierende, you name it), en pålagt intensjon, vips! forandrer scenen og innholdet og storyen seg radikalt. Fascinerende. Noen ganger nærmest magisk.

To ensomme menn
på en benk.
To menn
som ikke vil det samme.

Thats all it takes.


DAGEN ETTER:

Og i den sammenhengen vi jobber nå så er det ikke spørsmål om hvilke versjon som er best; mentometer-kratiet skal ikke få felle dom, stemme ut eller rangere versjoner her i gården. Siktemålet er selvsagt av mer pedagogisk art: gjennom praksis vise (ikke si, ikke dosere, ikke predike) hvordan lage bra teater (hvori opptatt god tekst), men vise det, gjennom en serie praktiske og talende eksempler i form av kjappe og konkrete iscenesettelser av student-tekstene. Vi befinner oss p.t. i dramatikerens rom, dette skal ikke være den iderike regissørens eller egenrådige skuespillerens lekstue, men scenetekst-forfatterens forsøksrom. Og har han ikke jobbet ved, vokst opp i eller nærstudert et teater(ensemble) i arbeid så er dette nødvendig påfyll.


1.12 (4)

Marius Emanuelsen (høgskolelektor) følger arbeidet denne uka og kommer med vettuge innspill fra sidelinja, nyttig med et blikk utenfra.

Arbeidsperioden går mot slutten, jeg innbiller meg at vi har lært bort noe, eller i alle fall, anskueliggjort noen av teatrets lover, muligheter, hemmeligheter. Merker at jeg trives godt i en pedagogisk situasjon som ikke er så hierarkisk.

Teksten leses, den kommenteres, den prøves ut, tyngdepunktet flyttes, tempo endres, vendepunktet løftes fram eller skjules, slutten åpnes - eller kuttes. Det er nesten som et laboratorium, eller et forsøksrom som vi entrer og undersøker i fellesskap.

Der oppgaven ikke er å finne løsningen, men blottlegge muligheter, tydeliggjøre valg som må gjøres. Se nærmere på språket, tydeligheten, presisjonen, konflikter som må spisses, mening som ikke nødvendigvis må SIES med ord. Osv osv. Syns vi har hatt mange fine og interessante tekster under lupen. Gjør den siste i dag.

Imorgen inviterer vi til UNDERSKOGEN. Studentene leser egen av poesi & prosa i uformelle omgivelser på Friteatret. Velkommen!


(5) 2.12

Besøk av Kai D. Johnsen fra Dramatikkens Hus igår. Det ble en lang (og tildels) personlig og underholdende og til dels utflytende snakk om teater og ny dramatik og Fosse og alle mursteinene i norsk kulturliv (absolutt helt bokstavelig.)

Et type samtale/innspill jeg syns beriker og utfyller det pedagogiske programmet vi ønsker å tilby forfatterstudentene. En ide dukket opp i går; neste gang, hvis det blir noe neste gang, at vi med LITT mer arbeid (les: prøvetid) faktisk kan presentere noen av de mest passende enakterne/scenene til et publiukum i slutten av oppholdet. Altså: skuespillere med manus i hånd, svært enkle kostymer og midlertidige scenografier. Evt. m/ intro ved regissør og kommentarer fra forfatter, åpen snakk med publikum i etterkant. Det burde da kunne gå an?


3.12

I går gikk det åpne arrangementet UNDERSKOGEN av stabelen på GF. Samtlige elever leste egne tekster (ikke dramatikk) for et lydhørt publikum. Meget vellykket.
I dag er det rydding og evaluering.


(6) 6.12

ETTERTANKER:

Når Ibsen snakker om at det å dikte er å holde dommedag over seg selv så er han inne på noe... Det skal koste noe å skrive. Det finnes dem som mener at unge norske forfattere skriver for omkostningsfritt ("All good writing is swimming under water and holding your breath." Scott Fitzgerald). Kanskje for mye litteratur innkludert dramatikk er mer villet enn måttet?

Okkesom: det var to morsomme og krevende uker med de unge forfatterstudentene fra Bø. Nå er de reist hver til sitt og man kan jo håpe på at de ikke slutter å skrive scenetekster i det de forlater Porsgrunn. Har vi trigget noe?

Når man skriver dramatikk har man trolig brukt for alle de teknikker og interessefelt man måtte ha/beherske. Lyrikk (tilogmed den som rimer!), prosa (inkl kortprosa, sakprosa)osv. Men man trenger noe mer. Man trenger å vite noe om teaterets vesen og muligheter. Dets skrevne og uskrevne lover. Og ikke minst dets praksis.

Det håper jeg de ti intensive arbeidsdagene på Grenland Friteater har gitt studentene et visst innblikk i - og kunnskap om.


Les mer her: www.dramatiker.no

BEVEGELSENS MAGI - OG NØDVENDIGHET

DEN SOM BEVEGER

Jeg innbiller meg at vi født til bevegelse.
En opplagt ting, en klisje, jeg vet. Men allikevel; jeg greier ikke å fri meg fra dette: det er noe med måten vi lever vårt moderne vestlige liv på. Noe med en hverdag som som fører til uhorvelig mye stillesitting (i bilen, foran PCen, ved TV`en, rundt spisebordene og så bortetter), og da snakker jeg ikke om at gjennomsnittvekta vår øker, at folkefedmen brer om seg. Jeg tror jeg hadde ment det samme om vi alle var tynne som spett. For kroppen ber om å bli brukt. Den trenger det. Den må holdes i hevd for å funke, for å greie seg, for å takle elding. Alle vet at en bil som bare står og står ikke blir bedre med åra.

Disse tankene begynner å romstere fordi jeg leser Murakamis "What I talk about when I talk about running" (hei, Raymond Carver!), der han i et lett og levende, ja spenstig språk legger ut om sin forkjærlighet for (og nesten avhengighet av) løping. Han er en av verdens få marathonløpere som skriver romaner, skjønt jeg kjenner til en hel del norske forfattere som jogger alvorlig. Før var visst det tabu, nå er det OK, mer enn OK. Haruki tenker høyt om likheten mellom det å skrive en roman og det å løpe en helmaraton. Og han er opptatt av hvordan de to tingene, de to aktivitetene, påvirker hverandre. ("Most of what I know about writing fiction I learned by running every day".) Han snakker om hva han mener behøves i begge disipliner. Talent. Utholdenhet. Fokus.

Jeg løp mer før.
Men for noen år siden kom det en periode da jeg syns knea og ryggen sa fra at dette ikke akkurat noe de satte veldig pris på så da begynte jeg å svømme. Det er en utmerket form for kroppslig aktivitet som man, imotsetning til jogging, kan bedrive året rundt i vårt bakkede land.

Når jeg leser Murakami får jeg lyst til å ta opp løpingen igjen. Jeg får lyst til å fylle opp en liten I-pod med musikken han hører på mens han løper langs Charles River i Boston, ved Kauais strender på Hawai eller hjemme i japanske Kanagawa. The Lovin Spoonful, Creedence Clearwater Revival og tidlig Stones.

Jeg kjenner godt Dag Solstads utsagn om at joggere er "folk som er ute og lufter dødsangsten." Ja, kanskje det. Vel, jeg lufter igrunnnen den angsten hver dag uansett hva jeg gjør. Men det er noe med at bevegelse gjør godt, ikke bare for kroppen, men også tanken. Å lufte kroppen er å lufte tanken. Og kanskje: å bruke kroppen er å bruke tanken. Den som beveger seg beveges. Det er ikke for ingenting at utsagnet "Bevegelse er det beste kur mot melankoli" har fått fotfeste i mitt hode.

Og, jeg har ennå tilgode å angre når jeg går ut av svømmehallen etter endt økt. Men en helmarathon frister ikke.

DR. GRØNNINGEN ER LØS!

"PESSIMISME ER LATSKAP!"

En gjeng på Grenland Friteater har det siste året jobbet fram en helt ny karakter som slippes løs på publikum for første gang i Drammen idag - på en større konferanse i regi av Framtides Byer.


Dr. Grønningen er en klimaengasjert figur, som gjennom en rekke varierte aktiviteter skal kunne bidra til å rette fokus på miljø- og klimarelaterte saker. Vi har utviklet en egen ”aktivitets-verktøykasse” fylt av rekvisitter og ideer av ymse slag; instruksjoner til stunts, noter & manus til plutselige iscenesettelser og aksjoner, forslag til fysiske og miljørelaterte aktiviteter. Dr. Grønningen og hans praktiske og helt konkrete manual for økt miljøbevissthet vil bli tilbudt alle Framtidens Byer. Tanken er at doktoren skal være ytterst fleksibel og tilpasningsdyktig og operere i nært samarbied med lokale instanser/aktivister.


Dr Grønningen er en fantasikarakter skapt av og ved Friteateret; det er snakk ome høyst uvanlig doktor med en vitenskapsmanns innsikt, en lærers pedagogiske evner, en klovns formidlings- evne – koblet med et barns naivitet og framtidsperspektiv.

Dr. Grønningen er ikke den som svartmaler, han ønsker ikke å ta motet verken fra store eller små. Tvert imot vil han inspirere til handling, og bidra til økt bevissthet omkring vår tids største utfordringer. Pessimisme er latskap er hans motto.

Noen ganger synes jeg teater betyr så lite.
Vi holder liksom på i vårt lille, klamme "kunstrom" for et lite og spesielt interessert publikum. Jeg får klaustrofobi i det rommet noen ganger. Dr. Grønningen er et lite forsøk på å komme seg ut av det rommet; ut i verden, ut i det fri, for å å bidra til å gjøre en forskjell - hvor liten den enn er...

Malin Bratlie spiller p.t. Dr. Grønningen

UKE 40 - 47

8 UKER SPESIAL

Det er noe eget med høsten.
Når seinsommeren definitivt er forbi, men før snøen melder seg, før den "kalde fine tida". Noe med den perioden da det mørkner og dagene blir kortere og innelysa fler (og sterkere med åra). Dette er tida for depresjoner for dem som har anlegg (og behov) for slikt, tida for inneaktiviteter og utstrakt kosing foran flatskjerm og foringsstasjoner. De klokeste fuglene trekker mot sør, klimaflyktningene fordufter og bjørnen spiser det han makter før han går til hvile.

MEN
dette er også den tida da roen senker seg, feriestyret med alle dets forventninger er et tilbekelagt stadium, og det er lenge til jul og det styret starter. På høsten hender det ikke så mye. Tinga stanser litt opp, trår vannet. Og det kan være ganske fint. For da kan det bli plass og rom til noe annet.

Det er noen uker i oktober og november (jeg holder en finger på uke 40 til 47) som er perfekte om man f.eks. ønsker å arbeide. Å samle seg om et nytt prosjekt på skrivebordet f.eks. Eller gå i arbeids-salen (på teatret f.eks.).

Så jeg vil igrunnen ikke være med på denne nedsablinga av høsten. Riktignok er jeg avhengig av å holde meg i bevegelse (svømmehallen, skauen, storgata) på denne tida av året, men høsten vil jeg ikke snakke nedsettende om.
Høsten er en venn.

EN GENIAL OPPFINNELSE

Jeg har alltid likt å sykle.
Helt siden faren min slapp bagga en ettermiddag en gang midt på sekstitallet og jeg fløy (ja, det føltes som å fly) bortover Furustadvegen i Porsgrunn på den nymalte blå lille guttesykkelen for aller første gang har jeg hatt stor sans for sykkelen. Det er en begeistring som har vart ved. Syns sykkelen er og blir en genial oppfinnelse. Jeg flyr fortsatt.

I forbindelse med den europeiske mobilitetsuka som går av stabelen i disse dager, forfattet jeg et aldri så lite - og ufullstendig - sykkelmanifest.


DET UFULLSTENDIGE SYKKELMANIFEST


1. Sykling er bra for kroppen din.
(Selv for den som sykler på stedet i et trenings-studio).

2. Sykling er bra for humøret ditt.
(Du får med deg luftdraget,lukter og temperatur, dessuten treffer du folk. Bevegelse er den beste kur mot tungsinn.)

3. Sykling er bra for tankevirksomheten din.
(Å bruke kroppen aktivt stimulerer tenkningen din.)

4. Sykling er bra for miljøet ditt.
(En sykkel er enkel å produsere, trenger minimalt vedlikehold, lydforurenser ikke, behøver nada fossilt drivstoff, altså en null-utslipps-tranportør).

5. Sykling er bra for byen din.
(Flere sykler og færre biler gjør sentrum triveligere for alle. )

6. Sykling er tøft.
(Et menneske som tilbakelegger (store) strekninger kun ved bruk av egne krefter er stilig.)

7. Sykling er nyttig.
(De som tror at sykling bare er for sportsidioter og småbarn har ikke skjønt poenget; sykkelen kan brukes til å nyttetransport; av folk, varer, gods etc.)

8. Sykling er effektivt.
(Alle som bor i byen vet at man kommer fortere fram med en tohjuling enn med en firehjuling.)

9. Sykling er undervurdert.
(Transportmidler med motorer som går på bensin/diesel er overvurdert, biler er gammeldagse og ukule, det er sykkelen som er bærekraftig i urbane strøk.)

10. Sykling er demokratisk.
(En sykkel er rimelig i innkjøp, lett å skaffe, billig i drift; alså er den for alle. (Så sant du ikke har elendig balanse)).

NYTT FRA PROVINSEN

TEATERNYTT FRA PROVINSEN

Utvalgte deler av landets teaterelite har vært på tur til Skien. De drar gjerne dit en gang i året når mester Henrik skal feires. De lytter på alvorlige foredrag, diskuterer Ibsens betydning hjemme og ute før og nå - og så gir de hverandre priser. Det sistnevnte skjer gjerne på kveldstid; godt fylte glass, svulstige taler, mye dyrt tomrom, et riktig lystig lag som inkluderer lokale kulturpolitikere samt nøye utvalgte representanter fra Skiens kulturelle borgerskap.

At årets høythengende internasjonale ibsenpris gikk til Jon Fosse kan sikkert diskuteres, at Kate Pendry (som fikk den nasjonale) skrev fjorårets beste stykke likeså. Og kanskje var det nettopp DET som skjedde da hovedstadens selvutnevnte avantgarde slo til.

Etter at man har mottatt en raus tildeling på flere hundretusen norske kroner skjeller man høylydt ut dem man har havnet på bord med, griser til ibsenstatuen med rødvin, slår personalet i ansiktet når man blir nektet å kjøpe nachspiel-vin.

Og som ikke det er nok: neste dag uttaler vedkommende ifølge lokale medier at ”i dag er det kun jeg som har smerte”. En av de lokale arrangørene uttaler til pressen at arrangementet var ”vel gjennomført”. Mon tro hva mester Henrik tenker om en slik kveld?

HVA MED BYEN?

FRAMTIDAS BYER

Folk vil bo i byer.
Byene skal helst være store, men ikke for store. De skal være fulle av handlemuligheter, grønne lunger, gågater, underholdning, veldreid arkitektur (ung og klassisk side om side) og mennesker. Byen skal være stedet der man møter folk. Store byer blir det flere og flere av. For femti år siden var det en by i verden med over 10 millioner innbyggere, nå er det 25 av dem.

Hvordan kan vi greie å skape bærekraftige byer? Byer som tåler framtida og ettertidas dom? Gradvis tvinges vi til erkjennelse; klimaet er i endring, vi har bedrevet ensidig ressursutnyttelse og nådd et historisk høyt energiforbruk. Men ingen politiker tør si at det ikke blir mer strøm til Bergen fordi strømforbruket vårt faktisk må ned.

Ingen våger å si at bensin/diesel-bilen er en vederstyggelighet, at privatbilismen er blitt vår tids hesligste hellige ku. Jada, vi ynder å se på oss selv og vår nasjon som klimaforkjempere, men noen hevder med tyngde at vi er ”langere av fossilt dop”.

Så: Hva skal til for å bygge livskraftige byer, urbanisasjoner som tåler tidens tann? Hvordan gjøre det urbane livet mer klimavennlig? (Å bo i by er bra fra et økosynspunkt hvis du gjør det riktig.) Å gi opp er ikke noe alternativ, pessimisme er latskap.

Og; kan man bruke noe sånt som en tverrkunstnerisk byvandring til å si noe om disse betente spørsmålene? Mitt kall er ei at svare...

(Bildet viser det som kan bli åstedet for Grenlands nye kraftsentrum for den ikke-institusjonaliserte scenekunsten.)


ETTERSKRIFT:

Så moro med stappende fulle byvandringer, kveld etter kveld!