EN GENIAL OPPFINNELSE

Jeg har alltid likt å sykle.
Helt siden faren min slapp bagga en ettermiddag en gang midt på sekstitallet og jeg fløy (ja, det føltes som å fly) bortover Furustadvegen i Porsgrunn på den nymalte blå lille guttesykkelen for aller første gang har jeg hatt stor sans for sykkelen. Det er en begeistring som har vart ved. Syns sykkelen er og blir en genial oppfinnelse. Jeg flyr fortsatt.

I forbindelse med den europeiske mobilitetsuka som går av stabelen i disse dager, forfattet jeg et aldri så lite - og ufullstendig - sykkelmanifest.


DET UFULLSTENDIGE SYKKELMANIFEST


1. Sykling er bra for kroppen din.
(Selv for den som sykler på stedet i et trenings-studio).

2. Sykling er bra for humøret ditt.
(Du får med deg luftdraget,lukter og temperatur, dessuten treffer du folk. Bevegelse er den beste kur mot tungsinn.)

3. Sykling er bra for tankevirksomheten din.
(Å bruke kroppen aktivt stimulerer tenkningen din.)

4. Sykling er bra for miljøet ditt.
(En sykkel er enkel å produsere, trenger minimalt vedlikehold, lydforurenser ikke, behøver nada fossilt drivstoff, altså en null-utslipps-tranportør).

5. Sykling er bra for byen din.
(Flere sykler og færre biler gjør sentrum triveligere for alle. )

6. Sykling er tøft.
(Et menneske som tilbakelegger (store) strekninger kun ved bruk av egne krefter er stilig.)

7. Sykling er nyttig.
(De som tror at sykling bare er for sportsidioter og småbarn har ikke skjønt poenget; sykkelen kan brukes til å nyttetransport; av folk, varer, gods etc.)

8. Sykling er effektivt.
(Alle som bor i byen vet at man kommer fortere fram med en tohjuling enn med en firehjuling.)

9. Sykling er undervurdert.
(Transportmidler med motorer som går på bensin/diesel er overvurdert, biler er gammeldagse og ukule, det er sykkelen som er bærekraftig i urbane strøk.)

10. Sykling er demokratisk.
(En sykkel er rimelig i innkjøp, lett å skaffe, billig i drift; alså er den for alle. (Så sant du ikke har elendig balanse)).

NYTT FRA PROVINSEN

TEATERNYTT FRA PROVINSEN

Utvalgte deler av landets teaterelite har vært på tur til Skien. De drar gjerne dit en gang i året når mester Henrik skal feires. De lytter på alvorlige foredrag, diskuterer Ibsens betydning hjemme og ute før og nå - og så gir de hverandre priser. Det sistnevnte skjer gjerne på kveldstid; godt fylte glass, svulstige taler, mye dyrt tomrom, et riktig lystig lag som inkluderer lokale kulturpolitikere samt nøye utvalgte representanter fra Skiens kulturelle borgerskap.

At årets høythengende internasjonale ibsenpris gikk til Jon Fosse kan sikkert diskuteres, at Kate Pendry (som fikk den nasjonale) skrev fjorårets beste stykke likeså. Og kanskje var det nettopp DET som skjedde da hovedstadens selvutnevnte avantgarde slo til.

Etter at man har mottatt en raus tildeling på flere hundretusen norske kroner skjeller man høylydt ut dem man har havnet på bord med, griser til ibsenstatuen med rødvin, slår personalet i ansiktet når man blir nektet å kjøpe nachspiel-vin.

Og som ikke det er nok: neste dag uttaler vedkommende ifølge lokale medier at ”i dag er det kun jeg som har smerte”. En av de lokale arrangørene uttaler til pressen at arrangementet var ”vel gjennomført”. Mon tro hva mester Henrik tenker om en slik kveld?

HVA MED BYEN?

FRAMTIDAS BYER

Folk vil bo i byer.
Byene skal helst være store, men ikke for store. De skal være fulle av handlemuligheter, grønne lunger, gågater, underholdning, veldreid arkitektur (ung og klassisk side om side) og mennesker. Byen skal være stedet der man møter folk. Store byer blir det flere og flere av. For femti år siden var det en by i verden med over 10 millioner innbyggere, nå er det 25 av dem.

Hvordan kan vi greie å skape bærekraftige byer? Byer som tåler framtida og ettertidas dom? Gradvis tvinges vi til erkjennelse; klimaet er i endring, vi har bedrevet ensidig ressursutnyttelse og nådd et historisk høyt energiforbruk. Men ingen politiker tør si at det ikke blir mer strøm til Bergen fordi strømforbruket vårt faktisk må ned.

Ingen våger å si at bensin/diesel-bilen er en vederstyggelighet, at privatbilismen er blitt vår tids hesligste hellige ku. Jada, vi ynder å se på oss selv og vår nasjon som klimaforkjempere, men noen hevder med tyngde at vi er ”langere av fossilt dop”.

Så: Hva skal til for å bygge livskraftige byer, urbanisasjoner som tåler tidens tann? Hvordan gjøre det urbane livet mer klimavennlig? (Å bo i by er bra fra et økosynspunkt hvis du gjør det riktig.) Å gi opp er ikke noe alternativ, pessimisme er latskap.

Og; kan man bruke noe sånt som en tverrkunstnerisk byvandring til å si noe om disse betente spørsmålene? Mitt kall er ei at svare...

(Bildet viser det som kan bli åstedet for Grenlands nye kraftsentrum for den ikke-institusjonaliserte scenekunsten.)


ETTERSKRIFT:

Så moro med stappende fulle byvandringer, kveld etter kveld!

Å STEDSANSE

ETTER PREMIEREN:


Så moro når ting går bra!
Når timinga stemmer, når den ene stasjonen elegant avløser den andre, når publikum vandrer flokkvis i byen og får med seg historiske tablåer, politiske kilevinker, latterhikst, poesi og plutselige overraskelser.

Så gøy det er når samspillet lever og latteren sitter fast, når det svinger både på og bak scenen. Så show å vise fram byens hemmeligheter og historier på denne måten. Så moro med positive omtaler i lokale aviser, stilige bilder.

Men ikke minst, så moro med så mye publikum!
Uten publikum, ingen Stedsans.



FØR PREMIEREN:

Da er dagen kommet. Den sjette Stedans starter i Porsgrunn idag. Det som begynte som en passe vill ide i 05 i forbindelse med opptrappinga til byens 200-årsjubileum har utviklet seg til en årviss happening med en salig blanding unge og gamle utøvere, proffe og amatører - og et gedigent og hengivent publikum. Ikke rart at denne GF-skapte type byvandringer har fått avleggere i andre norske byer. Og så har vi selv gjort det en gang på Cuba (med Estudio Teatral i Santa Clara, mars 09). Kanskje blir andre utenlandske stedsans-prosjekter realisert i framtida? Det skal ikke stå på meg.


HOTELL SPESIELL

Etter en hektisk innspurt - og ikke minst - etter fire gjennomspillinger med ekte publikum i vårt meget spesielle hotell, begynner virkelig stasjonen vår å svinge. Når ramma og avtalene er på plasss kan utøverne begynne å slippe seg løs. Inkl høna Agnes. Siste gang vi spilte på generalprøven var det høy stemning fra første akkord/ første kakling. Og deretter steg den. Sånn skal det være. Så nå kan premieren bare komme.


STASJONENE

Tror at årets vandring har en ganske fin blanding av stasjoner, både tematisk og formmessig. Og så er det kanskje flere "komplette enaktere" denne gang. Med litt mer brodd. Hvilket jeg setter pris på. Byvandringene skal ikke bare være kos og nostalgi.

Avslutningen med skøyteløp anno 1965 hvori opptatt duoen Jan Erik Vold og Alfred Jansson er innertier i min bok. Og så den vakre lampeinnstallasjonen til slutt!

(Og ikke hør på ryktene om at absolutt alle vandringene er utsolgt!)


Bildet viser det fargerike ensemblet i bakhagen på Hotel Vic.

KALDBLODIG REGISSØR

SKJENDIG OVERGREP I PORSGRUNN SENTRUM

Ikke nok med at regissøren ved Hotell Spesiell I Porsgrunn har fått rykte på seg for å være en usedvanlig uberegnelig og uvøren arbeidsleder, nå fremstår vedkommende også som en kaldblodig og skruppelløs morder. I morgentimene i dag har han - etter sigende - ikke mindre enn fortært to avkom av forestillingens sentrale utøvere! Det dreier seg om de fullt utviklede eggene til hønseskuspillerne Agnes og Anny fra Venstøp i Skien. De to fredsæle og imøtekommende tuppenes avkom led en sørgelig skjebne i morgentimene i dag.

- Begge smakte aldeles utmerket, sier voldsmannen ubesværet. Han fremstår riktignok som en type klassisk ufølsom og arrogant instruktør, men hvilke kunstneriske ambisjoner og konsepter kan forsvare at intsruktøren går så langt at han velger å spiser sine utøvere til frokost?

Regissøren ble observert, sammen med en ikke identifisert person, i det han i grålysningen slapp hønene ut av deres nette natthus og i det de stakkars dyrenes oppmerksomhet ble vendt mot føden (trolig blader av løvetann og hermetisert mais) så han sitt snitt til å naske til seg hele nattens produksjon; to nylagte lysebrune hønseegg.

Regissøren fraktet deretter eggene hurtig hjem hvor de umiddelbart ble kokt i minst seks minutter! Umiddelbart etter den groteske kokingen ble begge avkom spist - i fred og fordragelighet - av ugjerningsmannen og hans hustru, en kvinne som forøvrig er kjent for sin fullstendige mangel på stedsans.

Hva blir det neste? spør vår hjemmelsmann. - At han går i strupen på publikum?
Nei, statsstøtten må inndras umiddelbart, sier vår mann, på "vegne av vanvittig mange."

(Bildet viser Agnes og Anny før den groteske hendelsen fant sted.)

TØFF I TRYNET

SPEIL OG HAMMER

"Art is not a mirror, it`s a hammer."

Noen ganger kan jeg bli fylt av en veldig lede hva kunst angår. Eller kanskje: noen ganger bryr jeg meg fælt lite hva "disse kunstnerne" driver med. Hvorfor er det sånn?

Hvorfor er det sånn for en mann som i utgangspunktet er glad i både kunst og kultur. For en mann som leser "Kollektivt selvmord" med enorm glede og gjentagende lattersalver. En mann som igjen og igjen studerer essays av G. Johannesen eller J.E. Vold. Som frydes av Miro-utstillingen på Høvikodden. Som gjerne leser et dikt om dagen. Som ofte får med seg filmpremierer på kino. Som gang på gang sjekker ut (pc-lytter!) "Korinterbrevet", den nye singelen til Stefan Sundstrøm. Hvorfor oppleves så mye av "kunstproduksjonen" som likegyldig?

Tror ikke jeg greier å svare på alt dette.
Kanskje er det bare for mye av det? Aldri har det vel produsert mer kunst og kultur enn nå? Men det er noe annet også, noe med at så mye av det jeg ser/leser/hører av ymse kunstuttrykk ikke har ..... relevans. Ja, nettopp, det oppleves ikke som tilstrekkelig relevant. Det er som om det svever rundt der ute i sin egne sfære, som om det liksom nekter å relatere seg til det som skjer her nede, frikobler seg fra jording.

Da er det moro å være med å lage en anderledes byvandring.
Moro å prøve å sette fingeren - og fokuset - på utviklinga i vår egen by.
Å stille spørsmål ved nedlegginga av Porselensfabrikken. Tenke høyt om tankeløs riving av eldre trehusbebyggelse. Om privatbilens totale dominans i sentrum. Om privatiseringa av det sosiale liv. (Legg merke til at nå skal vi ikke gå på kino sammen lenger heller, nå skal alle hjem ha "hjemme-kino"!)

Noe av dette vil jeg gjerne speile.
Og jeg tror det er mulig å være tøff i trynet uten å miste glimtet i øyet.
Men et fininnstilt sikte trengs. Og hammer.

Fra 7. sept så stedsanser vi igjen.
Don`t miss it.