TØFF I TRYNET

SPEIL OG HAMMER

"Art is not a mirror, it`s a hammer."

Noen ganger kan jeg bli fylt av en veldig lede hva kunst angår. Eller kanskje: noen ganger bryr jeg meg fælt lite hva "disse kunstnerne" driver med. Hvorfor er det sånn?

Hvorfor er det sånn for en mann som i utgangspunktet er glad i både kunst og kultur. For en mann som leser "Kollektivt selvmord" med enorm glede og gjentagende lattersalver. En mann som igjen og igjen studerer essays av G. Johannesen eller J.E. Vold. Som frydes av Miro-utstillingen på Høvikodden. Som gjerne leser et dikt om dagen. Som ofte får med seg filmpremierer på kino. Som gang på gang sjekker ut (pc-lytter!) "Korinterbrevet", den nye singelen til Stefan Sundstrøm. Hvorfor oppleves så mye av "kunstproduksjonen" som likegyldig?

Tror ikke jeg greier å svare på alt dette.
Kanskje er det bare for mye av det? Aldri har det vel produsert mer kunst og kultur enn nå? Men det er noe annet også, noe med at så mye av det jeg ser/leser/hører av ymse kunstuttrykk ikke har ..... relevans. Ja, nettopp, det oppleves ikke som tilstrekkelig relevant. Det er som om det svever rundt der ute i sin egne sfære, som om det liksom nekter å relatere seg til det som skjer her nede, frikobler seg fra jording.

Da er det moro å være med å lage en anderledes byvandring.
Moro å prøve å sette fingeren - og fokuset - på utviklinga i vår egen by.
Å stille spørsmål ved nedlegginga av Porselensfabrikken. Tenke høyt om tankeløs riving av eldre trehusbebyggelse. Om privatbilens totale dominans i sentrum. Om privatiseringa av det sosiale liv. (Legg merke til at nå skal vi ikke gå på kino sammen lenger heller, nå skal alle hjem ha "hjemme-kino"!)

Noe av dette vil jeg gjerne speile.
Og jeg tror det er mulig å være tøff i trynet uten å miste glimtet i øyet.
Men et fininnstilt sikte trengs. Og hammer.

Fra 7. sept så stedsanser vi igjen.
Don`t miss it.