ET CRUISE MED FØLGER

Et slags eventyr


En dag tidlig på nittitallet fikk jeg en merkelig mail med en påfølgende telefon fra Dramatikerforbundet; om jeg kunne tenke meg å være med på et forfattercruise Østersjøen rundt? En cruisebåt skulle nemlig fylles med finske dramatikere, svenske novellister, danske romanforfattere, norske lyrikere og skrivende kolleger fra de baltiske statene etc., og så var tanken, programmet virket ganske løst syntes jeg, at man skulle reise fra sted til sted med litterære arrangementer om bord - og på land. Og det hele skulle, antok jeg, bindes sammen av rikelige porsjoner sosialt samvær. Det fikk ikke hjelpe at Dramatikerforbundet hadde visse problemer med å finne reisevillige skuespillforfattere; jeg takket pent nei og påstod jeg hadde annet å gjøre.

Det ble et herostratisk berømt/beryktet cruise, et cruise av nærmest mytisk karakter. Fra 24/2- 10/3 i 1992 besøkte skipet lastet med skibenter St. Peterburg, Tallinn, Gdansk, Lubeck, København, Visby, Stockolm og Helsinki. Kanskje jeg skulle takket ja den gangen? For det ble selvsagt med den ene gangen. Og hva grunnen til det er kan man selvsagt spekulere i. Men det kom faktisk ett godt og helt konkret og vidunderlig resultat ut av den forunderlige båtturen; i Visby på Gotland dukket det opp en begeistret og antagelig smule impulsiv ordfører, som i høylydte ordelag slo til orde for at Gotland med sin geografiske plassering og sin historie var det naturlige samlingssted for skrivende mennesker fra Skandinavia og Baltikum.

Og slik ble det.
Disse ordene skrives på rom nr 8 i 2.etg på BCWT (Baltic Center for Writers og Translators) Uddens Grend i Visbys indre by, omkranset av en kompakt og fredet ringmur fra 1400-tallet. Her finnes en stillhet og en type arbeidsro (og et arbeidsfellesskap) man skal lete lenge etter. Hit har skribenter siden 1993 kunnet søke seg, om man er medlem i en av de nordiske eller baltiske forfatter/oversetter-foreningene. Her får man, om det er ledig, et eget rom; mitt er på 12 kvadrat (+ eget bad) og her finnes en robust seng, et arbeidsbord m/leselampe, en god stol og en liten bokhylle (men dog), omtrent som en munkecelle altså, hvilket er perfekt for undertegnede.

I nabohuset finns kontor/adm, samt felles kjøkken, et rikholdig bibliotek, vaskerom, netttilgang, skrivere og visstnok en sauna. Man kan låne en sykkel og utforske nærområdene, eller som jeg, besøke Solbergabadet for en lengre svømmetur med påfølgende badstue (den finnes). Og så kan man dra tilbake til rommet sitt i andre og jobbe mer.

Det er tredje gang jeg er her nå (i 05 og 09 sammen med Jesper H), og jeg trives utmerket, her får man virkelig jobbet. Og man får tenkt seg om, man får fokusert og konsentrert seg, man får møtt nordiske og baltiske kolleger. Som heller ikke var med på den berømmelige båtturen for 20 års siden, men som også nyter godt av det frøet som ble sådd den gangen.

Og til dere som var med og således satte det hele i gang, og til dere som driver BCWT, og dere som støtter driften: takk. Tusen tusen takk!

Og bildet over er tatt av Dag Jenssen, forestiller herr Vik etter oppdrag som sykehusklovn på Santa Claras barnesykehus, CaminArte på Cuba, 2009 (under tre av fem Los heroes),

FRITJOF FOMLESEN KOMMER

FRITJOF FOMLESEN GIR SEG IKKE (IKKE ENNÅ)

Ja, det var vel i oktober 1989 at Tor Arne bad meg gå ned i kjellern og se om jeg ikke kunne finne meg et kostyme. Han mente vi trengte en karakter til på scenen for å få fullført ”bestillingsverket” Hjelp! Bestemor kommer” til Aust-Agder Teater. Jeg gikk ned, og påstår den dag i dag at Fomlesen-karakteren ble født i det øyeblikket jeg kom tilbake og snubla inn i salen iført komplett dress-briller- og hatt-kostyme. Siden ble det turne i Agder og elswhere (utlandet inkl.), Fritjof solo og forestilling med Konk-brødrene, juleshow med Hanto, småfilmer for TV og helaftens spillefilm. Mye jobb, mye folk, mye moro.

Men jeg vender alltid tilbake til den opprinnelige soloforestillingen fra 1990. Det er der jeg føler meg mest hjemme, der får jeg (og Fomlesen) komme mest til sin rett. Nå er den seansen fysisk krevende., så det er begrenset hvor mye jeg vil eller greier å spille i løpet av sesongen. Men jeg har satt min ære i å spille minst en forestilling i halvåret. Liker å holde meg i gang. Å eldes med karakteren går vel an….

Nå blir det mer.
GF har en avtale med Porsgrunn Kommune som innebærer at vi skal spille et visst antall forestillinger for byens barnehager hver høst. Vi hadde egentlig planlagt å presentere en helt annen forestilling i år, men av forskjellige grunner måtte den utgå og da falt valget på Fomlesen. Siden han hadde både tiden & lysten. Så da er det bare å tørke støv av det slitte skrivebordet da, rense den dobbeltspente dressen, gå gjennom rekvisittlista og rigge seg til på Friteatret i uke 6.

Det blir lukkede dobbeltforestillinger hele uka, men lørdag – nå er vi framme ved poenget – lørdag 12. februar kl 14.00 er det en åpen forestilling for gud og hvermann. Vær velkommen til en forhåpentligvis lystig stund! Vi er alle fomlere.

DET KONSENTRERTE MENNESKET rev.

Nyttårstanker om distraksjon rev.

Har vår evne til konsentrasjon blitt svekket etter at nettet gjorde sitt inntog? Har de stadig tikkende meldingene på mobilen og de uleste mailene i innboxen og ustanselige facebook-oppdateringer gjort oss mindre skjerpa? Endrer moderne kommunikasjonsteknologi hjernen vår? Har all informasjonsflyten, alt dette som jevnlig roper/hvisker/plinger på vår oppmerksomhet NETTOPP NÅ (ikke etter møtet, ikke imorgen, ikke til helga, men akkurat nå!); har alt dette gjort at vi ikke greier å samle oss skikkelig om noe som krever full konsentrasjon over lengre tid?

Har vi større vansker med å lese en tykk bok nå enn før verdensveven ble frittflytende og allemannseie? "Vi er ikke bare det vi leser, vi er måten vi leser på" hevder utviklingspsykolog Maryanne Wolf. Måten vi leser på preger nemlig den nevrologiske strukturen i hjernen vår.

Ja, jeg vet at Sokrates bekymret seg for forfallet skrivekunsten kom til å medføre (folk trengte jo ikke å memorere lengre!). På 1600-tallet ble det klaget over det kaos og den forvirring trykte bøker skapte, telegrafen ble det også advart kraftig mot osv. Framtidspessimister har alltid fantes.

Men jeg kan allikevel ikke fri meg fra denne tanken om at det er skjedd noe med vår evne til konsentrasjon. Det er som om rastløsheten er smittsom. Konsentrasjonen fordunster. Merker sjøl hvor vanskelig det er å la vær å lese den SMS`en som vibrerer inn. Hvor lett det er å taste innom PCen og sjekke innboxen, hvor ofte jeg går på feijsern for å "se om det har skjedd noe." Men når hele verden, og all verdens informasjon, kun er et lite og fristende tastetrykk unna, vil vel den nysgjerrige rasløsheten gjøre sitt inntog? Jeg er i gang med noe, så distraheres jeg. Jeg begynner å tenke på noe annet, skifter fokus. Jeg lar den tanken vokse. Så distraheres jeg på ny av en ny avbrytelse - og så videre og så....

Og når nyere amerikansk forskning påpeker at barns evne til å leke kreativt har falt dramatisk, hva betyr det?

Jeg får slutte med en distrasjon; det er da ganske lenge jeg leste en ordentlig tykk bok?

Forsinka distraksjon; kanskje jeg bare svartmaler - jeg og?

ETTERTANKE:
Nå drar jeg i alle fall til et sted for en periode der avbrytelsene og distraksjonene er færre enn her. Så får vi se hvordan det funker.... Planen er å skrive, både det ene og det andre, konsentrert.