BEVEGELSENS MAGI - OG NØDVENDIGHET

DEN SOM BEVEGER

Jeg innbiller meg at vi født til bevegelse.
En opplagt ting, en klisje, jeg vet. Men allikevel; jeg greier ikke å fri meg fra dette: det er noe med måten vi lever vårt moderne vestlige liv på. Noe med en hverdag som som fører til uhorvelig mye stillesitting (i bilen, foran PCen, ved TV`en, rundt spisebordene og så bortetter), og da snakker jeg ikke om at gjennomsnittvekta vår øker, at folkefedmen brer om seg. Jeg tror jeg hadde ment det samme om vi alle var tynne som spett. For kroppen ber om å bli brukt. Den trenger det. Den må holdes i hevd for å funke, for å greie seg, for å takle elding. Alle vet at en bil som bare står og står ikke blir bedre med åra.

Disse tankene begynner å romstere fordi jeg leser Murakamis "What I talk about when I talk about running" (hei, Raymond Carver!), der han i et lett og levende, ja spenstig språk legger ut om sin forkjærlighet for (og nesten avhengighet av) løping. Han er en av verdens få marathonløpere som skriver romaner, skjønt jeg kjenner til en hel del norske forfattere som jogger alvorlig. Før var visst det tabu, nå er det OK, mer enn OK. Haruki tenker høyt om likheten mellom det å skrive en roman og det å løpe en helmaraton. Og han er opptatt av hvordan de to tingene, de to aktivitetene, påvirker hverandre. ("Most of what I know about writing fiction I learned by running every day".) Han snakker om hva han mener behøves i begge disipliner. Talent. Utholdenhet. Fokus.

Jeg løp mer før.
Men for noen år siden kom det en periode da jeg syns knea og ryggen sa fra at dette ikke akkurat noe de satte veldig pris på så da begynte jeg å svømme. Det er en utmerket form for kroppslig aktivitet som man, imotsetning til jogging, kan bedrive året rundt i vårt bakkede land.

Når jeg leser Murakami får jeg lyst til å ta opp løpingen igjen. Jeg får lyst til å fylle opp en liten I-pod med musikken han hører på mens han løper langs Charles River i Boston, ved Kauais strender på Hawai eller hjemme i japanske Kanagawa. The Lovin Spoonful, Creedence Clearwater Revival og tidlig Stones.

Jeg kjenner godt Dag Solstads utsagn om at joggere er "folk som er ute og lufter dødsangsten." Ja, kanskje det. Vel, jeg lufter igrunnnen den angsten hver dag uansett hva jeg gjør. Men det er noe med at bevegelse gjør godt, ikke bare for kroppen, men også tanken. Å lufte kroppen er å lufte tanken. Og kanskje: å bruke kroppen er å bruke tanken. Den som beveger seg beveges. Det er ikke for ingenting at utsagnet "Bevegelse er det beste kur mot melankoli" har fått fotfeste i mitt hode.

Og, jeg har ennå tilgode å angre når jeg går ut av svømmehallen etter endt økt. Men en helmarathon frister ikke.