BEKJENNELSER OM SVØMMING

HENDELSER UNDER VANN

Mora mi lærte meg å svømme da jeg var omtrent seks.
Hun kjørte meg i vår gamle grå peugot fra Furustadvegen til Røra badeplass i Bergsbygda for å trene. Også i sommerlig regn. Med bestemte, oppmuntrende tilrop forsøkte hun å overbevise meg om at jeg ikke kom til så synke hvis jeg bare greide å koordinere bruken av armer og bein. Og når du først skjønner det så er det ingen vei tilbake...

Siden meldte jeg meg inn i Poseidon Svømmeklubb som holdt til i det lille blågrønne bassenget på Vestsida Skole. Det var ikke noe moro. Jeg fikk beskjed om at jeg svømte feil. Og jeg svelga vann. Dessuten svei kloren infernalsk. Jeg forsvant fra Poseidon.

Siden har jeg svømt mye i saltvann i furet værbitt når tempen tillater det, jeg er en pasjonert morgenbader. Stuping er moro. Og snorkling. I mange år var det et fast ukentlig prosjekt å dra med Tobias og Anna til Skjærgårdsparken i Langesund. I godt voksen alder, etter at jeg hadde begynt å svømme litt mer regelmessig, oppdaget jeg et par viktige ting: Anna Andrea lærte meg riktig pusteteknikk i crawl. Og jeg skjønte viktigheten av gode svømmebriller. DET var en stor oppdagelse. Siden har jeg svømt jevnt og trutt, mest i Kjølneshallen her i Porsgrunn, men også i mange andre offentlige bad (Rjukan er en favoritt).

Saken er at jeg er bltt innmari glad i å svømme, ja, Geddy mener jeg er blitt avhengig. Hva kan det komme av? Hvorfor denne veldige begeistringa for svømming? tenkte jeg... mens jeg svømte, og kom, i løpet av 800 m bryst, fram til de seks viktigste grunnene:

1. MORSJON. Svømming er en vedlig ålreit form for morsjon, man får trent store deler av kroppen. Og så er det så lett å merke framgang. Doktor Camilla S sa dessuten til meg en gang (da jeg hadde en vond skulder) at svømming er den beste form for resitusjonstrening. Innbiller meg at når jeg svømmer regelmessig kan jeg spise akkurat det jeg lyster.

2. STILLHET. Det er så stille i hallen. Ved hvert tak forsvinner verden, der under vannoverflaten, er det ingen som forstyrrer meg, ingen som vil meg noe. Under vann er det dårlig dekning. Der er det bare deg og vannet.

3. VEKTLØSHET. I vann blir jeg en annen, kroppens tyngde endres, den blir nesten vektløs, det må da være sånn de har de på månen: fravær av tyngdekraft, en frydefull opplevelse, jeg blir aldri lei av det - eller helt vant til det.

4. PUGG. Jeg lærer litt språk hver gang jeg svømmer. Når jeg holder på i bassenget liker jeg å holde orden på antall runder jeg legger bak meg; ofte teller jeg regelmessig opp eller ned (los numeros cardinales/ordinales) på spansk.

5. BONUS. Badstu-halvtimen etter endt økt er bonus-avslutning; velvære og sosial omgang i suveren mix.

KONTROLLSPØRSMÅLET:
Og har jeg noen gang gått ut i den kalde kveldslufta og angra på at jeg tok meg (nok en) tur i svømmehallen?

Aldri.

DET KONSENTRERTE MENNESKET

Nyttårstanker om distraksjon

Har vår evne til konsentrasjon blitt svekket etter at nettet gjorde sitt inntog? Har de stadig tikkende meldingene på mobilen og de uleste mailene i innboxen og ustanselige facebook-oppdateringer gjort oss mindre skjerpa? Endrer moderne kommunikasjonsteknologi hjernen vår? Har all informasjonsflyten, alt dette som jevnlig roper/hvisker/plinger på vår oppmerksomhet NETTOPP NÅ (ikke etter møtet, ikke imorgen, ikke til helga, men akkurat nå!); har alt dette gjort at vi ikke greier å samle oss skikkelig om noe som krever konsentrasjon over lengre tid?

Har vi f.eks. større vansker med å lese en tykk bok nå enn før verdensveven ble frittflytende og allemannseie? "Vi er ikke bare det vi leser, vi er måten vi leser på" hevder utviklingspsykolog Maryanne Wolf. Måten vi leser på preger nemlig den nevrologiske strukturen i hjernen vår.

Ja, jeg vet at Sokrates bekymret seg for forfallet skrivekunsten ville medføre (folk trengte jo ikke å memorere lengre), på 1600-tallet ble det klaget over det kaos og den forvirring trykte bøker skapte, telegrafen ble det også advart kraftig mot osv. Framtidspessimister har alltid fantes. Men jeg kan allikevel ikke fri meg fra tanken om at det er skjedd noe med vår evne til konsentrasjon. Det er som om rastløsheten er smittsom. Merker sjøl hvor vanskelig det er å la vær å lese den SMS`en som vibrerer inn; hvor lett det er å taste innom PCen og sjekke innboxen; hvor ofte jeg går på feijsern for å "se om det har skjedd noe." Men når hele verden, og all verdens informasjon, er et lite og fristende tastetrykk unna, vil den nysgjerrige rasløsheten kjapt gjøre sitt inntog. Jeg gjør noe annet. Jeg skifter fokus. Jeg lar tanken vokse. Så distraheres jeg på ny, av en ny avbrytelse - og så....

Jeg får slutte med en distrasjon; er det ikke ganske lenge jeg leste en ordentlig tykk bok?

Forsinka distraksjon; kanskje jeg bare svartmaler - jeg og?