torsdag 25. mars 2010

MOT EN PREMIERE


BRÅTA
GRENLAND FRITEATER SETTER OPP "BRÅTA" EN BLUESICAL AV LARS VIK OG GUTTORM GUTTORMSEN UNDER PORSGRUN N INTERNASJONALE TEATERFESTVAL 23. - 27.6 (URPREMIEREN ER 18.6).

"Det er ikke nødvendigvis bråta selv om noen har kasta det."



ETTERTANKER (5.APRIL)

Det er påske, landet er stengt, det jobbes ikke, hverdagen snus på hodet, nye rutiner og ny luft som kan gi nye tanker, noen nye tanker. Og noen gjengangere. Denne f.eks.: jeg vil så gjerne - i det minste av og til -at det jeg steller med på scenen (som tekstforfatter, som regissør, som utøver) skal ha en eller annen slags relevans. Reinspikka og tanketom (og velgjort) underholdning er det gudbedre meg nok av. Ja, jeg vet at Dario Fos første bud er at man ikke skal kjede sitt publikum, men det må da for pokker gå an å gi dem noe mer på kjøpet; et lite spark, et par spissformulerte tanker, et skakt blikk, en gapskratt som sitter fast i halsen....

Om man sjekker underholdningsannonsene i lørdags-VG for tida så ser man hvilke vanvittige mengder show, konserter og festivaler som skal selges inn til sommer, høst - og julebord (!). Og da snakker jeg bare om scene. Et sted må vel grensen være nådd? Hvor mye underholdning trenger vi egentlig? Jeg håper vi trenger BRÅTA.

BRÅTA er et forsøk på å blande følgende ingredienser; en kjent musikksjanger (skranglete blues-rock), et frittalende og uforferda persongalleri (inkl. slagferdige typer hentet f.eks. fra minneparken i Porsgrunn), et aktuelt tema (den nye fattigdommen bl.a.), besk humor/ hjemløse kjærtegn - og la alt dette spille seg ut og opp mot hverandre i rammen av en falleferdig resirkulerings-sentral midt i velferdsstaten. En plass der det meste, inkludert folka, altså er bråta, tilsynelatende bråta.


GJENGEN (31.3)

Det er mange som bidrar i en teaterproduksjon, her er kjernegjengen i BRÅTA:

Tekst og regi: Lars Vik
Komponist og musikalsk ansv.: Guttorm Guttormsen
Bandet: Guttorm Guttormsen (sax/fløyte), Kåre Virud (gitar/vokal), Leif Winther (bassax/vokal), Espen Gundersen (div. tangenter/trekkspill) og Stig Sjøstrøm (svært ymse perkusjon).

Skuespillere: Geddy Aniksdal, Malin Bratlie, Olav Hanto, Anne-Sophie Erichsen, Catrine Hovland, Stian Sandersen, Kjersti P Høgli pluss to gjesteartister (hemmelig til 15.4) .
Scenografi: Kjersti Posti Høgli
Rekvisitter/kostyme: Guro Dale
Lysdesign: Jean Vincent Kerbel
Teknikk: Agnar Ribe
Spesialeffekter: Einar Otterstad
Produksjonsleder: Jonas B. Olsen
Produsent: Hans Petter Eliassen

- og det kommer fler!


DET FØRSTE MØTE (26.4)

Alltid litt skummelt, alltid litt nervøst, alltid med en spesiell type forventning i mellomgølvet på dette: det første møte mellom skuespillerne og teksten. Ordet "leseprøve" liker jeg dårlig, men settinga og stemninga liker jeg. De nye ordene som flyr over langbordet, karkterer som tar plass & form, ideene som kastes frem, den jomfruelige latteren (etter 6 ukers prøver husker ingen hva som var morsomt lenger, hva vi lo av første gang), skisssene på scenografi, komponistens forslag, lay-out, ønsker/innspill. Alt disse løse delene som i løpet av en intensiv arbeidsperiode skal settes sammen til et hele, til en forestilling, til BRÅTA. Men man legger også merke til hva som ikke fungerer optimalt på en sånn første lesning, manglene blir synlige, svakhetene blottlegges. Brutalt, men ustanselig.

På fredag var vi et nesten komplett ensemble samla i Friteaterts cafe, virkelig en bra gjeng, må jeg si. 10 skuespillere, fem musikere og fem til på teknikk og design, jeg kaller dem mitt "dream-team". Om 83 dager (et hav av tid eller like rundt hjørnet, alt ettersom) skal vi være klar for publikum. Jeg grugleder meg.



SMÅ MIRAKLER (24.3)

Så kommer dagen.
Dagen da Guttorm ringer og sier at nå må vi møtes, og han kommer hjem til meg en formiddag med en pakke røyk og en bærepose full av noter (en komponist med plastpose!), og så snakker vi rundt grøten og drikker lunken kaffe på kjøkkenet, helt til vi begge vet at vi ikke kan utsette det lenger.... Vi går ut i stua, GG setter seg ved det slitte svarte pianoet. Han er nervøs, jeg er nervøs. Han vil ha meg på sin venstre side, han fikler med papirene, jeg med manus.

Så begynner han.
GG spiller og synger seg kronologisk gjennom samtlige temaer, sangtekster og dupletter jeg har begått. Et lite mirakel er det. Det som før bare var triste litt hjemløse bokstaver på et ark, linje på linje, blir til... en sang! Som kan synges. Den tørre teksten kobles med og til en melodi - og sevja stiger! Når dette funker så oppleves det som et aldri så lite mirakel: En og en blir ikke tre, det blir fire, minst. Å få være med på dette er noe av det morsomte jeg vet.

Og så vet både han og jeg at det er mer i vente; når skuespillerne/sangerne tar tak i materialet og gjør det til sitt eget begynner en ny fase som kan by på nye mirakler.....



PROLOG (20.3)

Noe av det første jeg tenkte på da Geddy (Aniksdal) begynte å snakke om byvandringer i Porsgrunn var at byens slagferdige løse fugler bare måtte komme til orde. Derfor ble Ludde og Leila unnfanget, to høyst oppegående og rappkjefta, loslitte typer som avbrøt, kommenterte, ja nærmest skjelte ut den pågående vandringa - og Friteatret! Av barn og fulle folk...

De to skakke typene spilt av Anders Restad og Malin Bratlie fungerte bra frekt og uhøytidelig fra første sjikanerende replikk. Flere blant publikum trodde de var "ekte boms" som kom til å ødelegge for "kunsten". Duoen fulgte oss i ulike tapninger og variasjoner gjennom tre årlige vandringer. Til den fjerde vandringa (2008) spurte Geddy om jeg kunne skrive noen sanger som disse typene m/et utvalg tvilsomme venner kunne fremføre på et dertil egnet sted. Jeg skribla ned 6-8 metriske rima tekster in splendid isolation i løpet av noen kalde vårnetter på hytta ved fjorden, Guttorm (Guttormsen) tonsatte dette og på seinsommeren stod jeg der i grusen med et lag syngende, mer eller mindre godt brukte karakterer; skuespillere kasta seg helhjerta over stoffet. Vel, jeg og.

Vi endte med å spille sekvensen vår foran gamle Eidanger stasjon, en vindskeiv trebygning i bymuseets rotete bakgård ved elvebredden, en perfekt setting nennsomt tilpasset av scenografansvarlig Kjersti (Posti Høgli). Der bar det mer enn nok av bråta. Jeg var med å snekre det regnsikre skuret bandet holdt til i. De totale scenografikostnadene beløp seg til 1200.- Knapphet kan være en god læremester. Guttorm satte sammen et band bestående av et utsøkt utvalg lokale musikere + mr telemarksblues himself Kåre Virud. Vi spilte "Bare no`bråta" minst 15 ganger i løpet av ei uke, vårt 22 minutters bluesa innslag avslutta det årets byvandring.

Det ga mersmak.
GF fikk forespørsel om å spille BARE NO BRÅTA på Dramatikerforbundets jubileumsfest i Oslo, på Røde Kors sitt årsmøte i Tønsberg og på en næringslivskonferanse i regi av fylkeskommunen. Jeg ble spurt gang på gang av publikummere (og kolleger) om ikke det var mer å hente i dette stoffet. Jo, kanskje. Jeg skreiv mer; flere sanger, nye karakterer, uvørne replikker, forsøksvis stillhet. Våren 09 hadde jeg klar en ny versjon som var tenkt for bakgården på Kafe K høst 09, men det makta vi ikke (tida, pengene, personalet). Men så kom Norrøna opp som nytt spillested, økonomien bedra seg, nye skuespillere ble henta inn - jeg tok fatt på en siste skriveøkt. Fikk tenning, materialet vokste. Og nå, medio mars, nærmer det seg øyeblikket da jeg sette strek. Nå har jeg fila og fila, det kan alltid bli bedre, alltid. Nå har de 22 minuttene est ut til en helaften (Uten pause, pauser er feigt) og nå er teksten klar, så godt som klar. Ferdig blir den aldri.


Svært få har lest denne "endelige" versjonen, hvilket er litt skummelt.
Vel, det hører med. Det og.

2 kommentarer:

  1. Dette ser jeg fram til å oppleve !

    SvarSlett
  2. Ja, eg må sei eg gledar meg stort til BRÅTA!

    SvarSlett