BREV TIL SKUESPILLEREN

Jeg skrev følgende brev til samtlige skuespillere (og alle andre medarbeidere) på Bråta-produksjoen uka før vi begynte prøvene. Nå kan vel andre også få lese det?


Kjære medarbeider!

Hver gang Ingmar Bergman skulle gå i gang med en ny film (han filmet gjerne om sommeren når teatret var stengt og teaterarbeiderne hadde tid til å beskjeftige seg med film) skrev ha et grundig brev til samtlige personer som var involvert i filmproduksjonen, fra hoved-skuespillere til produksjonsassistenter. Bergman ville på den måten sørge for at absolutt alle medarbeidere i teamet visste noe om hva han tenkte omkring den forestående produksjonen og mente brevet var best egnet til å formidle dette. Jeg gjør herved et forsøk på et Bråta-brev, et brev som går til absolutt alle involvert i prosjektet vårt.

Bråta er på mange måter realiseringen av en gammel drøm, eller kanskje rettere, realisering av en drøss skriveforsøk som alle har rent ut i sanda eller vasken eller endt i kørja. Jeg har gang på gang de siste ti-tolv årene prøvd å skrive et støkke fra vår tid og vårt sted. Det skulle ta grenlandssjargongen på kornet, jeg ville ha en sosial situasjon der folk kunne møtes og skilles, gjerne i et røft – og ja, ofte drikkfeldig – troverdig miljø. Det er et eller annet med disse folka som lever på grensen av det sosialt aksepterte, de som utfordrer de bedrestilte. De som står, om ikke på utsida, så i alle fall i rommet mellom ute og inne, de som ikke lar seg så lett presse inn i et standarisert a4-liv. Det er noe hos/med disse folka som både fascinerte og provoserte meg. Er det fortsatt.

Jeg greide aldri å skrive det støkket.
Men jeg skjønte i vinter, mens jeg var i ferd med å legge siste hånd på BRÅTA, at nå var det her. Det hadde fått en helt annen form enn planlagt, det kom fra en annen impuls, men basismaterialet stammet fra samme kilde. Og jeg skjønte at indirekte har jeg holdt på med et beslekta stoff en god stund. For eksempel Ludde og Leila (2005). Eller Bohm & Bøhmer (2003). Natt og Dag (1989).

Jeg tror det er viktig at hele produksjonen, og da mener jeg hele, fra skolisser til de mest omfattende og tyngste scenografiske elementene, spillestil og kommunikasjon, bærer bud om noe ekte. Noe som ikke er på lissom, noe velbrukt, framfor alt noe som er troverdig.
Troverdighet er også et nøkkelord for skuespillernes arbeid. For det er et arbeid. Selvsagt er det det. Å skape en tvers gjennom troverdig karakter handler om å legge stein på stein. Å finne den rette stemmen, den leite fram måten å framsi, slenge fram replikkene på. Å søke etter det rette ganglaget, rytmen, den sanne måten på sette seg i en sofa på. Blikket. Hendenes uro. Fingrenes alltid søkende vandring etter. Etter hva? Det er i detaljene storheten ligger. Og slikt kommer ikke av seg selv. For å få til dette må man investere. Tid. Tanke. Tålmodighet. Den samme type investering må gjøres i alle avdelinger – og på alle fagfelt om vi skal greie å oppnå det resultatet som i hvert fall jeg drømmer om i kalde vårnetter.

Skuespillerne må forsvare rollekarakterene sine med nebb og klør, aldri latterliggjøre eller utlevere dem. Deri ligger kanskje Bråtas skjulte ”program”; en slags gjennomgripende eksistensiell humanisme: folk er ikke onde. De er uheldige eller ubetenksomme eller hjelpeløse eller frekke eller enfoldige eller skjøre, men ikke onde. Vi jakter alle på litt varme. Et samfunn der det å bry seg om sine neste ikke er en tro eller plikt, men en selvfølge. Penger har gjort oss rikere, men det er ikke sikkert at det har gjort oss gladere, til bedre, til rausere mennesker?

Jeg tror ikke det er noen som helst motsetning mellom det å skape helstøpte, realistiske situasjoner, troverdige karakterer - og det komiske. Greier vi å få sorgen og gleden til å følges ad i noen øyeblikk er vi på gang. Et dypt alvor står i direkte forbund med den frigjørende eller barske latteren.

I samtlige roller har jeg forsøkt å legge inn ”et fall”, et lite øyeblikk, en scene som avkler vedkommende, hvor han/hun avslører seg og viser fram, om ikke et sant, så i alle fall et annet ansikt. There is a crack in everything/thats how the light gets in, som Choen synger det. Jeg vil at dere skal lete etter disse øyeblikkene og dere skal passe godt på mulighetene disse øyeblikkene gir. Plutselig kan en avgrunn - eller en liten himmel åpne seg – og dermed en innsikt sive inn og bre seg i mellomgulvet hos en uforvarende tilskuer.


Hva med alle sangene?
Jeg vil at vi skal bestrebe oss på at musikk og handling, snakket og sunget tekst skal framstå i en sømløs helhet. Publikum skal ikke helt vite når sangen begynner og mellomteksten slutter. Jeg tror jeg snakker om et melodisk og rytmisk landskap der musikk og tekst, replikk og handling, solo og kor glir umerkelig og selvfølgelig over i hverandre. Ja, jeg vil gjerne at dere synger reint og tostemt og sammen og alt det der (jeg vil gjerne at vi overrasker publikum akkurat der), men viktigere faktisk er det at dere synger med ”feeling”, at dere leiter etter din karakters måte å synge på. Ikke at du synger fint, men at du synger sant. Og at du hele tida husker på hva det er vi forteller, hva du formidler. For også sangene forteller historier, fordyper fortellingene, forlenger øyeblikket, tverrvender situasjonen.

Jeg begynte med Bergmann, han skal også få siste ord.
Det sies når han jobbet med oppsetninger og produksjoner (og han jobbet mye!) så siterte han ofte Schillers ord om at ”det ända en konstnär kan berømma sig av er sin flit.”


Det er vel et bra slogan?
Folk (publikum! presse! kolleger!) kan ta oss på mye, men ingen skal komme etterpå og si at vi ikke sto på. Vår flittighet skal vi ha for. Vi hang i stroppen alle som en. Og det vi gjorde, det gjorde vi så godt vi kunne. The rest is action.

LARS VIK

PORSGRUNN, mai 2010.