ET CRUISE MED FØLGER

Et slags eventyr


En dag tidlig på nittitallet fikk jeg en merkelig mail med en påfølgende telefon fra Dramatikerforbundet; om jeg kunne tenke meg å være med på et forfattercruise Østersjøen rundt? En cruisebåt skulle nemlig fylles med finske dramatikere, svenske novellister, danske romanforfattere, norske lyrikere og skrivende kolleger fra de baltiske statene etc., og så var tanken, programmet virket ganske løst syntes jeg, at man skulle reise fra sted til sted med litterære arrangementer om bord - og på land. Og det hele skulle, antok jeg, bindes sammen av rikelige porsjoner sosialt samvær. Det fikk ikke hjelpe at Dramatikerforbundet hadde visse problemer med å finne reisevillige skuespillforfattere; jeg takket pent nei og påstod jeg hadde annet å gjøre.

Det ble et herostratisk berømt/beryktet cruise, et cruise av nærmest mytisk karakter. Fra 24/2- 10/3 i 1992 besøkte skipet lastet med skibenter St. Peterburg, Tallinn, Gdansk, Lubeck, København, Visby, Stockolm og Helsinki. Kanskje jeg skulle takket ja den gangen? For det ble selvsagt med den ene gangen. Og hva grunnen til det er kan man selvsagt spekulere i. Men det kom faktisk ett godt og helt konkret og vidunderlig resultat ut av den forunderlige båtturen; i Visby på Gotland dukket det opp en begeistret og antagelig smule impulsiv ordfører, som i høylydte ordelag slo til orde for at Gotland med sin geografiske plassering og sin historie var det naturlige samlingssted for skrivende mennesker fra Skandinavia og Baltikum.

Og slik ble det.
Disse ordene skrives på rom nr 8 i 2.etg på BCWT (Baltic Center for Writers og Translators) Uddens Grend i Visbys indre by, omkranset av en kompakt og fredet ringmur fra 1400-tallet. Her finnes en stillhet og en type arbeidsro (og et arbeidsfellesskap) man skal lete lenge etter. Hit har skribenter siden 1993 kunnet søke seg, om man er medlem i en av de nordiske eller baltiske forfatter/oversetter-foreningene. Her får man, om det er ledig, et eget rom; mitt er på 12 kvadrat (+ eget bad) og her finnes en robust seng, et arbeidsbord m/leselampe, en god stol og en liten bokhylle (men dog), omtrent som en munkecelle altså, hvilket er perfekt for undertegnede.

I nabohuset finns kontor/adm, samt felles kjøkken, et rikholdig bibliotek, vaskerom, netttilgang, skrivere og visstnok en sauna. Man kan låne en sykkel og utforske nærområdene, eller som jeg, besøke Solbergabadet for en lengre svømmetur med påfølgende badstue (den finnes). Og så kan man dra tilbake til rommet sitt i andre og jobbe mer.

Det er tredje gang jeg er her nå (i 05 og 09 sammen med Jesper H), og jeg trives utmerket, her får man virkelig jobbet. Og man får tenkt seg om, man får fokusert og konsentrert seg, man får møtt nordiske og baltiske kolleger. Som heller ikke var med på den berømmelige båtturen for 20 års siden, men som også nyter godt av det frøet som ble sådd den gangen.

Og til dere som var med og således satte det hele i gang, og til dere som driver BCWT, og dere som støtter driften: takk. Tusen tusen takk!

Og bildet over er tatt av Dag Jenssen, forestiller herr Vik etter oppdrag som sykehusklovn på Santa Claras barnesykehus, CaminArte på Cuba, 2009 (under tre av fem Los heroes),

FRITJOF FOMLESEN KOMMER

FRITJOF FOMLESEN GIR SEG IKKE (IKKE ENNÅ)

Ja, det var vel i oktober 1989 at Tor Arne bad meg gå ned i kjellern og se om jeg ikke kunne finne meg et kostyme. Han mente vi trengte en karakter til på scenen for å få fullført ”bestillingsverket” Hjelp! Bestemor kommer” til Aust-Agder Teater. Jeg gikk ned, og påstår den dag i dag at Fomlesen-karakteren ble født i det øyeblikket jeg kom tilbake og snubla inn i salen iført komplett dress-briller- og hatt-kostyme. Siden ble det turne i Agder og elswhere (utlandet inkl.), Fritjof solo og forestilling med Konk-brødrene, juleshow med Hanto, småfilmer for TV og helaftens spillefilm. Mye jobb, mye folk, mye moro.

Men jeg vender alltid tilbake til den opprinnelige soloforestillingen fra 1990. Det er der jeg føler meg mest hjemme, der får jeg (og Fomlesen) komme mest til sin rett. Nå er den seansen fysisk krevende., så det er begrenset hvor mye jeg vil eller greier å spille i løpet av sesongen. Men jeg har satt min ære i å spille minst en forestilling i halvåret. Liker å holde meg i gang. Å eldes med karakteren går vel an….

Nå blir det mer.
GF har en avtale med Porsgrunn Kommune som innebærer at vi skal spille et visst antall forestillinger for byens barnehager hver høst. Vi hadde egentlig planlagt å presentere en helt annen forestilling i år, men av forskjellige grunner måtte den utgå og da falt valget på Fomlesen. Siden han hadde både tiden & lysten. Så da er det bare å tørke støv av det slitte skrivebordet da, rense den dobbeltspente dressen, gå gjennom rekvisittlista og rigge seg til på Friteatret i uke 6.

Det blir lukkede dobbeltforestillinger hele uka, men lørdag – nå er vi framme ved poenget – lørdag 12. februar kl 14.00 er det en åpen forestilling for gud og hvermann. Vær velkommen til en forhåpentligvis lystig stund! Vi er alle fomlere.

DET KONSENTRERTE MENNESKET rev.

Nyttårstanker om distraksjon rev.

Har vår evne til konsentrasjon blitt svekket etter at nettet gjorde sitt inntog? Har de stadig tikkende meldingene på mobilen og de uleste mailene i innboxen og ustanselige facebook-oppdateringer gjort oss mindre skjerpa? Endrer moderne kommunikasjonsteknologi hjernen vår? Har all informasjonsflyten, alt dette som jevnlig roper/hvisker/plinger på vår oppmerksomhet NETTOPP NÅ (ikke etter møtet, ikke imorgen, ikke til helga, men akkurat nå!); har alt dette gjort at vi ikke greier å samle oss skikkelig om noe som krever full konsentrasjon over lengre tid?

Har vi større vansker med å lese en tykk bok nå enn før verdensveven ble frittflytende og allemannseie? "Vi er ikke bare det vi leser, vi er måten vi leser på" hevder utviklingspsykolog Maryanne Wolf. Måten vi leser på preger nemlig den nevrologiske strukturen i hjernen vår.

Ja, jeg vet at Sokrates bekymret seg for forfallet skrivekunsten kom til å medføre (folk trengte jo ikke å memorere lengre!). På 1600-tallet ble det klaget over det kaos og den forvirring trykte bøker skapte, telegrafen ble det også advart kraftig mot osv. Framtidspessimister har alltid fantes.

Men jeg kan allikevel ikke fri meg fra denne tanken om at det er skjedd noe med vår evne til konsentrasjon. Det er som om rastløsheten er smittsom. Konsentrasjonen fordunster. Merker sjøl hvor vanskelig det er å la vær å lese den SMS`en som vibrerer inn. Hvor lett det er å taste innom PCen og sjekke innboxen, hvor ofte jeg går på feijsern for å "se om det har skjedd noe." Men når hele verden, og all verdens informasjon, kun er et lite og fristende tastetrykk unna, vil vel den nysgjerrige rasløsheten gjøre sitt inntog? Jeg er i gang med noe, så distraheres jeg. Jeg begynner å tenke på noe annet, skifter fokus. Jeg lar den tanken vokse. Så distraheres jeg på ny av en ny avbrytelse - og så videre og så....

Og når nyere amerikansk forskning påpeker at barns evne til å leke kreativt har falt dramatisk, hva betyr det?

Jeg får slutte med en distrasjon; det er da ganske lenge jeg leste en ordentlig tykk bok?

Forsinka distraksjon; kanskje jeg bare svartmaler - jeg og?

ETTERTANKE:
Nå drar jeg i alle fall til et sted for en periode der avbrytelsene og distraksjonene er færre enn her. Så får vi se hvordan det funker.... Planen er å skrive, både det ene og det andre, konsentrert.

BEKJENNELSER OM SVØMMING

HENDELSER UNDER VANN

Mora mi lærte meg å svømme da jeg var omtrent seks.
Hun kjørte meg i vår gamle grå peugot fra Furustadvegen til Røra badeplass i Bergsbygda for å trene. Også i sommerlig regn. Med bestemte, oppmuntrende tilrop forsøkte hun å overbevise meg om at jeg ikke kom til så synke hvis jeg bare greide å koordinere bruken av armer og bein. Og når du først skjønner det så er det ingen vei tilbake...

Siden meldte jeg meg inn i Poseidon Svømmeklubb som holdt til i det lille blågrønne bassenget på Vestsida Skole. Det var ikke noe moro. Jeg fikk beskjed om at jeg svømte feil. Og jeg svelga vann. Dessuten svei kloren infernalsk. Jeg forsvant fra Poseidon.

Siden har jeg svømt mye i saltvann i furet værbitt når tempen tillater det, jeg er en pasjonert morgenbader. Stuping er moro. Og snorkling. I mange år var det et fast ukentlig prosjekt å dra med Tobias og Anna til Skjærgårdsparken i Langesund. I godt voksen alder, etter at jeg hadde begynt å svømme litt mer regelmessig, oppdaget jeg et par viktige ting: Anna Andrea lærte meg riktig pusteteknikk i crawl. Og jeg skjønte viktigheten av gode svømmebriller. DET var en stor oppdagelse. Siden har jeg svømt jevnt og trutt, mest i Kjølneshallen her i Porsgrunn, men også i mange andre offentlige bad (Rjukan er en favoritt).

Saken er at jeg er bltt innmari glad i å svømme, ja, Geddy mener jeg er blitt avhengig. Hva kan det komme av? Hvorfor denne veldige begeistringa for svømming? tenkte jeg... mens jeg svømte, og kom, i løpet av 800 m bryst, fram til de seks viktigste grunnene:

1. MORSJON. Svømming er en vedlig ålreit form for morsjon, man får trent store deler av kroppen. Og så er det så lett å merke framgang. Doktor Camilla S sa dessuten til meg en gang (da jeg hadde en vond skulder) at svømming er den beste form for resitusjonstrening. Innbiller meg at når jeg svømmer regelmessig kan jeg spise akkurat det jeg lyster.

2. STILLHET. Det er så stille i hallen. Ved hvert tak forsvinner verden, der under vannoverflaten, er det ingen som forstyrrer meg, ingen som vil meg noe. Under vann er det dårlig dekning. Der er det bare deg og vannet.

3. VEKTLØSHET. I vann blir jeg en annen, kroppens tyngde endres, den blir nesten vektløs, det må da være sånn de har de på månen: fravær av tyngdekraft, en frydefull opplevelse, jeg blir aldri lei av det - eller helt vant til det.

4. PUGG. Jeg lærer litt språk hver gang jeg svømmer. Når jeg holder på i bassenget liker jeg å holde orden på antall runder jeg legger bak meg; ofte teller jeg regelmessig opp eller ned (los numeros cardinales/ordinales) på spansk.

5. BONUS. Badstu-halvtimen etter endt økt er bonus-avslutning; velvære og sosial omgang i suveren mix.

KONTROLLSPØRSMÅLET:
Og har jeg noen gang gått ut i den kalde kveldslufta og angra på at jeg tok meg (nok en) tur i svømmehallen?

Aldri.

DET KONSENTRERTE MENNESKET

Nyttårstanker om distraksjon

Har vår evne til konsentrasjon blitt svekket etter at nettet gjorde sitt inntog? Har de stadig tikkende meldingene på mobilen og de uleste mailene i innboxen og ustanselige facebook-oppdateringer gjort oss mindre skjerpa? Endrer moderne kommunikasjonsteknologi hjernen vår? Har all informasjonsflyten, alt dette som jevnlig roper/hvisker/plinger på vår oppmerksomhet NETTOPP NÅ (ikke etter møtet, ikke imorgen, ikke til helga, men akkurat nå!); har alt dette gjort at vi ikke greier å samle oss skikkelig om noe som krever konsentrasjon over lengre tid?

Har vi f.eks. større vansker med å lese en tykk bok nå enn før verdensveven ble frittflytende og allemannseie? "Vi er ikke bare det vi leser, vi er måten vi leser på" hevder utviklingspsykolog Maryanne Wolf. Måten vi leser på preger nemlig den nevrologiske strukturen i hjernen vår.

Ja, jeg vet at Sokrates bekymret seg for forfallet skrivekunsten ville medføre (folk trengte jo ikke å memorere lengre), på 1600-tallet ble det klaget over det kaos og den forvirring trykte bøker skapte, telegrafen ble det også advart kraftig mot osv. Framtidspessimister har alltid fantes. Men jeg kan allikevel ikke fri meg fra tanken om at det er skjedd noe med vår evne til konsentrasjon. Det er som om rastløsheten er smittsom. Merker sjøl hvor vanskelig det er å la vær å lese den SMS`en som vibrerer inn; hvor lett det er å taste innom PCen og sjekke innboxen; hvor ofte jeg går på feijsern for å "se om det har skjedd noe." Men når hele verden, og all verdens informasjon, er et lite og fristende tastetrykk unna, vil den nysgjerrige rasløsheten kjapt gjøre sitt inntog. Jeg gjør noe annet. Jeg skifter fokus. Jeg lar tanken vokse. Så distraheres jeg på ny, av en ny avbrytelse - og så....

Jeg får slutte med en distrasjon; er det ikke ganske lenge jeg leste en ordentlig tykk bok?

Forsinka distraksjon; kanskje jeg bare svartmaler - jeg og?

15 FORFATTERE SØKER SCENE

NYE TEKSTER = NY DRAMATIKK

Logg nr 1 (21.11).

En slags logg på arbeidet med femten studenter som skal/bør lære å skrive dramatikk.

Kan man lære noen å skrive dramatikk?
Og hvis man kan; hvordan lære det bort?
Og når man har lært noen noe: hva så?

Tre enkle spørsmål som står i sentrum på GF i disse dager. Vi har 15 forfatterstudenter fra Bø på besøk i byen. I to uker skal de være på Friteatret non stop (og bo i nabobygget) - på forhånd har de, under kyndig veiledning av dramatiker Erlend Sandem, skrevet hver sin fritt valgte scenektekst på max 15 sider. I løpet av oppholdet i Porsgrunn skal hver tekst:

- høytleses (av skuespillere)
- kommenteres (av opphavsmenn, studenter og utøvere)
- iscenesettes (på høyst ymse vis)
- oppsummeres (gjerne på tomannshånd med dramatiker/dramaturg)

Hele tiden med denne overskriften (eller underteksten om man vil); hver tekst skal tas på ramme alvor, hver oppsetning skal gjøres helt og fullt, på ordentlig rett og slett. På den måten vil forhåpentligvis tekstens kvaliteter og dens svakheter avdekkes. Og således kan den vordnede dramatiker kanskje bli litt klokere. Teater er praksis. Publikums nærvær merkes. Sånn skal det være. The proof of the pudding is in the eating.

Jeg, som er en slags pedagogisk og kunstnerisk ansvarlig for opplegget i år, følger et enkelt prinsipp: Det er alltid noe å oppmuntre (stjælt av Ludvik Eikaas).


DE SOM ER MED (nesten hele tida):

Even Bolstad ( skuespiller, regi)
Kjersti P. Høgli (skuespiller, scenografi)
Anne-Sophie Erichsen (skuespiller, regi)
Olav Hanto (skuespiller, regi)

Ellers leier vi inn lokale free-lancere alt etter hvilket behov hver enkelt tekst har.

2 (23.11).

Etter to dagers arbeid: studentenes tekster er svært forskjellige, både hva form og innhold angår, noe som bidrar til at det er morsomt å arbeide med stoffet deres. Noe jeg håper fører til at prøvene er underholdende og lærerike å overvære.

Og i morgen får vi formiddagsvisitt av Gyrid Axe Øvsteng, en høyst levende dramatiker fra Ibsens fødeby!


3. (24.11)

Tanker etter arbeidet med Kristine O Gustavsens tekst Sigarettrøyk.

Tekstene (ordene de to skuespilerne sier) er de samme.
Situasjonen (to menn på en parkbenk) er den samme.
Handlingene mellom dem (små, men signifikante) er tilnærmet identiske hver gang vi kjører gjennom teksten. Kjører? Arbeider, prøver oss fram. Famlende.

Men:
når en skuespiller går inn i scenen med en klart omdefinert holdning, et mål (kortsiktig, langsiktig, vikarierende, you name it), en pålagt intensjon, vips! forandrer scenen og innholdet og storyen seg radikalt. Fascinerende. Noen ganger nærmest magisk.

To ensomme menn
på en benk.
To menn
som ikke vil det samme.

Thats all it takes.


DAGEN ETTER:

Og i den sammenhengen vi jobber nå så er det ikke spørsmål om hvilke versjon som er best; mentometer-kratiet skal ikke få felle dom, stemme ut eller rangere versjoner her i gården. Siktemålet er selvsagt av mer pedagogisk art: gjennom praksis vise (ikke si, ikke dosere, ikke predike) hvordan lage bra teater (hvori opptatt god tekst), men vise det, gjennom en serie praktiske og talende eksempler i form av kjappe og konkrete iscenesettelser av student-tekstene. Vi befinner oss p.t. i dramatikerens rom, dette skal ikke være den iderike regissørens eller egenrådige skuespillerens lekstue, men scenetekst-forfatterens forsøksrom. Og har han ikke jobbet ved, vokst opp i eller nærstudert et teater(ensemble) i arbeid så er dette nødvendig påfyll.


1.12 (4)

Marius Emanuelsen (høgskolelektor) følger arbeidet denne uka og kommer med vettuge innspill fra sidelinja, nyttig med et blikk utenfra.

Arbeidsperioden går mot slutten, jeg innbiller meg at vi har lært bort noe, eller i alle fall, anskueliggjort noen av teatrets lover, muligheter, hemmeligheter. Merker at jeg trives godt i en pedagogisk situasjon som ikke er så hierarkisk.

Teksten leses, den kommenteres, den prøves ut, tyngdepunktet flyttes, tempo endres, vendepunktet løftes fram eller skjules, slutten åpnes - eller kuttes. Det er nesten som et laboratorium, eller et forsøksrom som vi entrer og undersøker i fellesskap.

Der oppgaven ikke er å finne løsningen, men blottlegge muligheter, tydeliggjøre valg som må gjøres. Se nærmere på språket, tydeligheten, presisjonen, konflikter som må spisses, mening som ikke nødvendigvis må SIES med ord. Osv osv. Syns vi har hatt mange fine og interessante tekster under lupen. Gjør den siste i dag.

Imorgen inviterer vi til UNDERSKOGEN. Studentene leser egen av poesi & prosa i uformelle omgivelser på Friteatret. Velkommen!


(5) 2.12

Besøk av Kai D. Johnsen fra Dramatikkens Hus igår. Det ble en lang (og tildels) personlig og underholdende og til dels utflytende snakk om teater og ny dramatik og Fosse og alle mursteinene i norsk kulturliv (absolutt helt bokstavelig.)

Et type samtale/innspill jeg syns beriker og utfyller det pedagogiske programmet vi ønsker å tilby forfatterstudentene. En ide dukket opp i går; neste gang, hvis det blir noe neste gang, at vi med LITT mer arbeid (les: prøvetid) faktisk kan presentere noen av de mest passende enakterne/scenene til et publiukum i slutten av oppholdet. Altså: skuespillere med manus i hånd, svært enkle kostymer og midlertidige scenografier. Evt. m/ intro ved regissør og kommentarer fra forfatter, åpen snakk med publikum i etterkant. Det burde da kunne gå an?


3.12

I går gikk det åpne arrangementet UNDERSKOGEN av stabelen på GF. Samtlige elever leste egne tekster (ikke dramatikk) for et lydhørt publikum. Meget vellykket.
I dag er det rydding og evaluering.


(6) 6.12

ETTERTANKER:

Når Ibsen snakker om at det å dikte er å holde dommedag over seg selv så er han inne på noe... Det skal koste noe å skrive. Det finnes dem som mener at unge norske forfattere skriver for omkostningsfritt ("All good writing is swimming under water and holding your breath." Scott Fitzgerald). Kanskje for mye litteratur innkludert dramatikk er mer villet enn måttet?

Okkesom: det var to morsomme og krevende uker med de unge forfatterstudentene fra Bø. Nå er de reist hver til sitt og man kan jo håpe på at de ikke slutter å skrive scenetekster i det de forlater Porsgrunn. Har vi trigget noe?

Når man skriver dramatikk har man trolig brukt for alle de teknikker og interessefelt man måtte ha/beherske. Lyrikk (tilogmed den som rimer!), prosa (inkl kortprosa, sakprosa)osv. Men man trenger noe mer. Man trenger å vite noe om teaterets vesen og muligheter. Dets skrevne og uskrevne lover. Og ikke minst dets praksis.

Det håper jeg de ti intensive arbeidsdagene på Grenland Friteater har gitt studentene et visst innblikk i - og kunnskap om.


Les mer her: www.dramatiker.no

BEVEGELSENS MAGI - OG NØDVENDIGHET

DEN SOM BEVEGER

Jeg innbiller meg at vi født til bevegelse.
En opplagt ting, en klisje, jeg vet. Men allikevel; jeg greier ikke å fri meg fra dette: det er noe med måten vi lever vårt moderne vestlige liv på. Noe med en hverdag som som fører til uhorvelig mye stillesitting (i bilen, foran PCen, ved TV`en, rundt spisebordene og så bortetter), og da snakker jeg ikke om at gjennomsnittvekta vår øker, at folkefedmen brer om seg. Jeg tror jeg hadde ment det samme om vi alle var tynne som spett. For kroppen ber om å bli brukt. Den trenger det. Den må holdes i hevd for å funke, for å greie seg, for å takle elding. Alle vet at en bil som bare står og står ikke blir bedre med åra.

Disse tankene begynner å romstere fordi jeg leser Murakamis "What I talk about when I talk about running" (hei, Raymond Carver!), der han i et lett og levende, ja spenstig språk legger ut om sin forkjærlighet for (og nesten avhengighet av) løping. Han er en av verdens få marathonløpere som skriver romaner, skjønt jeg kjenner til en hel del norske forfattere som jogger alvorlig. Før var visst det tabu, nå er det OK, mer enn OK. Haruki tenker høyt om likheten mellom det å skrive en roman og det å løpe en helmaraton. Og han er opptatt av hvordan de to tingene, de to aktivitetene, påvirker hverandre. ("Most of what I know about writing fiction I learned by running every day".) Han snakker om hva han mener behøves i begge disipliner. Talent. Utholdenhet. Fokus.

Jeg løp mer før.
Men for noen år siden kom det en periode da jeg syns knea og ryggen sa fra at dette ikke akkurat noe de satte veldig pris på så da begynte jeg å svømme. Det er en utmerket form for kroppslig aktivitet som man, imotsetning til jogging, kan bedrive året rundt i vårt bakkede land.

Når jeg leser Murakami får jeg lyst til å ta opp løpingen igjen. Jeg får lyst til å fylle opp en liten I-pod med musikken han hører på mens han løper langs Charles River i Boston, ved Kauais strender på Hawai eller hjemme i japanske Kanagawa. The Lovin Spoonful, Creedence Clearwater Revival og tidlig Stones.

Jeg kjenner godt Dag Solstads utsagn om at joggere er "folk som er ute og lufter dødsangsten." Ja, kanskje det. Vel, jeg lufter igrunnnen den angsten hver dag uansett hva jeg gjør. Men det er noe med at bevegelse gjør godt, ikke bare for kroppen, men også tanken. Å lufte kroppen er å lufte tanken. Og kanskje: å bruke kroppen er å bruke tanken. Den som beveger seg beveges. Det er ikke for ingenting at utsagnet "Bevegelse er det beste kur mot melankoli" har fått fotfeste i mitt hode.

Og, jeg har ennå tilgode å angre når jeg går ut av svømmehallen etter endt økt. Men en helmarathon frister ikke.