NY SLAGS FATTIGDOM

Sjølvaste tante Aftenposten gir brei spalteplass til en herre ved navn Hugo Fredriksen, som ynder å kalle seg sjøl for "systemparkert fattigfant". Fredriksen mener vi har et overmettet system. At vi kaster milliarder inn i et system som ikke fungerer. Han er vel inne på noe, ting går vel ikke helt på skinner hos Nav og co? Alt er ikke i den skjønneste orden i ett av verdens rikeste land.

I forarbeidet med BRÅTA har vi fått bragt på det rene at det finnes nesten en kvart million mennesker som lever nær fattigdomsgrensa her i landet. Over 25 000 barn vokser opp i familier som ikke har råd til det aller nødvendigste. Men du kan ikke alltid se det på dem. Fattigdom er en av vår tids større tabuer (Og da ser jeg bort fram dem som velger "en fattig livsstil" av filosofiske/ miljømessige / politiske grunner). Nyfattige finnes. Og mange anstrenger seg for å skjule det. Av meget forståelige grunner.

Så kommer spørsmålet; kan man lage teater av sånt? Kan man lage en relevant, svingende og underholdende bluesical med et slikt utgangspunkt? I en nedlagt fabrikkhall? Kan vi?

Vi får se.
Men vi skal gjøre vårt beste.