ETTERPÅ, HVA DA?

TOMT

For en instruktør kan det ofte føles tomt etter en premiere, jobben er gjort, man er til overs. Utlada og litt forvirra prøver man å finne tilbake til noe som ligner hverdag. Men med en energisk og heftig pågående festival samt diverse daglige utfordringer på Bråta-settet så kunne undertegnede i festivaluka se langt etter den såkalte hverdagen. Og det var kanskje like greit. For tomheten lurer.

Vi har spilt 10 forestillinger med Bråta for oppunder 3000 mennesker, det var noen ledige seter på generalprøven, ellers har det vært smekkfullt, hver dag! Det er er moro det. Forestillingen har selvsagt variert litt fra kveld til kveld, skulle bare mangle, vi snakker om et høyst menneskelig produkt. Men jeg vil påstå at bluesicalen vår har hatt en bra - og til dels stigende - formkurve gjennom spilleperioden.

En at de artigste tilbakemeldingene jeg kan få er denne: - Jeg liker egentlig ikke teater jeg, men jeg likte dette! Stas er det også å få sånne e-post-hilsner som denne: "Fredag kveld fikk vi oppleve en flott, fri og rå, munter og alvorlig og kjempefin bluesical til ettertanke i Norrønahallen. Tusen takk for en flott forestilling."

Og idag traff jeg en prest (!) som sa at det var noe av det fineste han hadde sett.

Da er det ikke fullt så tomt lenger.

SISTE BRÅTA

SISTE KVELD MED GJENGEN

Plutselig er det slutt, i kveld spiller vi siste BRÅTA. For denne gang. Det hele har vært et aldri så lite eventyr - med flere utfordringer i løpet av spilleperioden og med mer spenning enn jeg strengt tatt liker. Eller trenger. Men at vi makter å få forestillingen opp og stå og ut til dem på alle de tettpakka benkradene, det er det liten tvil om. Og akkurat det betyr enormt (ja, enormt!) mye for meg med dette materialet. Så får trøttheten vente ...

På PIT foregår det i Scene:bluss sin regi flere debatter/forum, i dag var det "Regionteatrene, seg selv nok." Og i det sammensatte panelet satt professor i teaterhistorie Jon Nyggard, som sa følgende i sin innsiktsfulle innledning om regionteatrets historie:

"Regionteateret for Telemark er Grenland Friteater. Det er det teatret som har greid å skaffe seg lokal forankring."

Det var forfriskende å høre en fagperson med tyngde vurdere vår regions teaterliv - sett utenfra. Nyttig og tankevekkende.

OM Å BLEKNE

TRE x BRÅTA IGJEN

Ingen selvfølge med full sal. Hver kveld. Men det har vi på Bråta. Og det synes jeg er aldeles strålende. Og det er absolutt til å leve med at ikke alle forståsegpåere eller kritikere er like begeistret for alle mine/våre valg. (Jada, noen ganger skulle jeg ønske jeg var rørlegger; han blir ikke anmeldt i media etter utført oppdrag!) Sjelden har jeg opplevd en sånn begeistring hos publikum etter endt forestilling. Og så kommer det så mange forskjellige og fine tilbakemeldinger, ofte til ettertanke, gjerne direkte relatert til innholdet/tematikken. Heller ikke det en selvsagt ting. Egentlig er det fælt lite som er selvsagt i teateret. Selv om ting går bra betyr ikke det at ting kan gå skeis - egentlig hele tida.

Denne opptattheten av publikum betyr selvsagt ikke at jeg mener at salen må være full eller stor for at det skal bli bra og relevant teater. Mitt poeng er at det må være noen der. Noen man vil treffe, berøre, skake, trøste etc. Jeg må innrømme at for meg er publikums oppslutning og reaksjon blitt en stadig viktigere geigerteller. Slik har det ikke alltid vært. Men det er lov å forandre seg.

Som Brecht sier det sine Kalenderhistorier: En mann som på lenge ikke hadde sett herr K. sa til ham da de møttes: "De har ikke forandret Dem." "Å!", sa herr K. og ble blek.

Jeg vil ikke blekne.

FORLØSNING

Noen ganger så bare klaffer det. Bitene faller på plass. Alt som kunne krakelere og rase sammen henger vakkert i hop. Og spiller på lag. Og svinger. Og begynner å leve sitt eget forunderlige liv i møte med publikum. Det er et lite mirakel hver gang det skjer. Og det skjedde med Bråta igår. Akkurat når vi trengte det som mest.

Vi har hatt en litt vanskelig innspurtsuke; noen ble syke, på scenen funka ikke alt like knirkefritt som før, bluesicaltoget gikk ikke lenger på skinner. Konstruksjonen vakla, med ett blir en forestillings skjørhet eksponert i all sin velde. Men når skrøpeligheten står utafor døra og vil inn gjelder det å holde hodet kaldt og ikke slippe den frekkasen til.

Og han måtte pent forbli der ute på gangen på Bråtas urpremiere i går. For en forløsning! Makan til stemning er det sjelden en opplever, selv på en premiere. For en instruktør som ikke legger skjul på at nerver finnes i rikelig monn var det en lykkestund av de sjeldne. Den har han tenkt å ta godt vare på.

DET SKJØRE

Folk vet ikke hvor skjør en teaterforestilling er.
Publikum skjønner ikke hvor mye som kan gå gæernt - hele veien. Heldigvis.

I vår gjennomteknologiserte og digitaliserte hverdag er en teateroppsetning en uhyre gammeldags, analog og uplugga greie. Dønn avhengig av levende mennneskers innsats hele veien - på mange felt. Og dermed med flusst av muligheter for "menneskelig svikt", egentlig kan huset rase sammen hele tida.

Derfor kan det føles som er aldri så lite mirakel om alle biter faller på plass. Når karakterene dukker opp og går og snubler når de skal, når lys og lyd henger med i alle svingene, når musikken stemmer på en prikk og bandet svinger, når skuespillerne kvesser til der nede på scenen og samspillet tar av. Og - ikke minst - når publikum tar imot fortellingen og energiutvekslinga mellom sal og scene pågår for fullt - og alt lever sitt eget herlig uberegnelige liv.

DA er det få ting som kan måle seg med en kveld i teatret.
Men da må først alle tomme stoler fylles opp.


Bildet er er fra tidl. Norrøna Fabrikker der PIT har rigget to scener til årets teaterfestival. Her er amfiet til Bråta, 270 plasser.

NEDTELLINGA

BRÅTA: 6 dager igjen

En liten uke før urpremieren har vi 8 "ekte publikummere" i salen (og et par viltre småbarn), men manglet både tre musikere og en skuespiller, men jeg insisterte på en full gjennomkjøring lørdag formiddag. Og det gjorde vi, og det trenger vi. En time og treogtjue minutter - med tekniske feil og uhell og forglemmelser og noen falske toner her & der, men med en stigende nerve og et samspill som begynner å svinge.

Nå handler det om (for meg) å gjøre de siste og rette radikale valgene i den avgjørende sluttfasen (en kan rekke mye på fire arbeidsdager!). Men da må en være tilstrekkelig modig. Og klok. Samt lur.

Så spørs det: er jeg det?

PUBLIKUM DA?

Jeg er altså ikke av dem som forblir upåvirket av om det kommer folk eller ikke på forestillingen jeg lager/spiller. Susende tvert imot. Teater uten publikum er ikke teater. Jeg er latterlig opptatt av at forestillingen finner et publikum, at verket treffer dem i hode og/eller mage, at produksjonen får en eller annen effekt ut over det rent underholdningsmessige. Reinspikka show har vi vel nok av? Kanskje har vi nok av smale, sceniske eksperimenter uten publikumsorientering og? Det ikke så mange genier i furet værbitt. Noen ganger har jeg følelsen av at det er den rådende kunstestetikken (den er også preget av trender) som i for stor grad får bestemme hva som er bra/dårlig, nytt/uinteressant. Teaterbransjen har ikke vondt av også å bli målt på publikumstall/interesse, emosjonell gjennomslagskraft, osv.

Forøvrig anser jeg det som en primæroppgave å få nye publikusmgrupper til teateret. Friteatret har i alle år, vel de siste 15 åra, bevisst jobbet for å utvide vårt publikumsgrunnlag, særlig i Grenland. "Teater til folket, folk til teatret." Da er det f.eks. ingen dum ide å presentere forestillinger på nye arenaer, arenaer der terskelen er så lav at de som i utgangspunktet oppfatter teater som noe lukket, borgerlig og uvesentlig, lokkes inn - kanskje blir de positivt overrasket? Kanskje kan man være dristigere form-messig og innholdsmessig når rammene er anderledes? F.eks. i en tidligere slipesteinfabrikk ved elvebredden? Trur ikke en skal undervurdere hva de fysiske rammene betyr for kunst/kulturopplevelser.

Bildet over er fra en befaring i våres på Norrøna Fabrikker, sjekk den teglsteinsfasaden.

Det gir meg stor glede i å registere at 83 % av tilgjengelige billetter til BRÅTA er solgt, nå legger vi ut generalprøven (17.6) for å imøtekomme publikums store interesse. Det er moro det!

Der har du meg.

MAX GJENBRUK

GJENBRUK DE LUXE

Innspurten starter.

Jeg hører at Operaen bruker 550 kostymer til "Jorden rundt på 80 dager" (som nå likegodt tas ut i streik). I forestillingen bruker de 202 parykker. Og 396 par sko. Det skal visstnok ha tatt 12 800 timer å sy kostymene. Dem om det. Der pengene flyter osv....

I BRÅTA har vi 11 tilårskomne kostymer til skuespillerne (fra Skrot Tor, loppemarkeder, Sudan-hjelpen og eget lager) + en uniform fra Telemark Politikammer,8 par godt brukte sko, et par halvnye clocs, et par gummistøvler samt en lånt parykk.


I scenografien (av Kjersti Høgli/Guro Dale)kan man skimte en sponplate og noen løpemeter plank to tomm fire. Det er nyinkjøpte materialer. Resten (!) er gjenbruk. Kassert porselen, gammelt produksjonsutstyr, permarkiver og garderobeskap fra Porsgrund Porselensfabrikk (alt skulle hives), 4 hammond-orgler lånt fra Rødmyr Avfall-stasjon i Skien (må returneres), digre hylleseksjoner fra Norrøna Fabrikker, gamle blåseinstrumenter, møbler, verktøy og flaskegods i rikelige mengder.

Og sist, men tyngst, 32 fascinerende tett sammenpressa bilvrak fra Norsk Metall Retur på Vold. De danner bakteppet, en vegge av rustne biler kan også inneha en slags merkelig skjønnhet. Bildet over viser et fremdeles uferdig spillerom.

Og idag, mandag 7. juni, starter Bråta-innspurten.
Jeg grugleder meg.

KULTURHUS VERSUS KULTURFABRIKK

ÅTTE PÅSTANDER OM KULTURHUS – OG EN PRESISERING

Med siste tids freske og viktige diskusjon om hva slags kulturhus vi bør satse på i Porsgrunn (Ælvespeilet på øst kontra Kulturfabrikken på vest), bringer jeg herved til torgs åtte ufullstendige ytringer. (Mer om dette på PPs nye Speakers Corner på lørdag)

1. Hvis kunsten og kulturen i en by også er fortellingene om byen, så bør man tenke på hvor disse fortellingene hører hjemme, hvor de kommer best til sin rett. Et levende kulturhus – eller en kulturfabrikk – er helt avhengig av umålbare greier som sjel og autensitet. Slikt kan ikke kjøpes, bestilles, planlegges. Sjel handler om tradisjon, lidenskap, tilhørighet, stolthet. Det bør være et poeng at selve bygget korresponderer med byens egenart og historie.

2. Å ikke ha en stor og fjong forestillingssal bak glass og ny betong kan også ha sine fordeler. PIT hadde sett helt annerledes og kjedeligere ut om Porsgrunn hadde et stort kulturhus da festivalen ble dradd i gang i 95. Mangel på tradisjonelle scener tvang fram utradisjonelle og spenstige løsninger. Hvilke andre byer kan skilte med scenekunst i tørrdokka, ung dans på bybrua, scenehappenings i nedlagte industribygg, teater på vanntårn og i bomberom og opera i Storgatas bakgård? PIT gjør hele byen til en scene, slik får man teater ut til folket og nye folk til teatret.

3. Lokale kulturhus blir gjerne brukt for ”å sette en by på kartet” (en uhørt tanke for bare 20 år siden). Men når alle mellomstore norske byer bygger hvert sitt moderne kulturhus og ganske så like signalbygg i sentrum så kan det vel fort bli trangt på kartet og signaleffekten temmelig blass? Å sammenligne Ælvspeilet med Guggenheim-museet i Bilbao blir for drøyt.

4.De beste kulturhusene jeg har gjesta, og jeg har vært i en del, har på en eller annen måte vært kunstnerdrevet. De sentrale områdene i huset må leve; de må daglig brukes og skjøttes av folk som bryr seg, som føler eierskap til bygningene og publikumsarealene. De minst vellykka kulturhus står der som store og tomme monumenter over feilslått og overambisiøs kulturpolitikk. De er dyre i grunndrift, de mangler friske driftsmidler, de mangler det daglig liv, de mangler publikum. Ikke virker det som om de lokale kunstnere liker bygget heller. Men Bjørn Eidsvåg m/ band syns det er fint den kvelden i året de kommer innom.

5. Er det ikke bærekraftig og klok politikk å bruke/bygge om eksisterende bygningsmasse i sentrum? Må alt være nytt hele tida? Er ikke gjenvinning og gjenbruk også et poeng i kulturhusvalget? Er ikke Porsgrunn engasjert i prosjektet ”Framtidens Byer”? Er ikke dette en ypperlig anledning til å vise kommunal miljøbevissthet i praksis? Og hvem kjenner grunnforholdene (leire og sand) på øst?

6. Et kulturhus bør yngle av aktiviteter hele døgnet hele året, være et samlingssted for et konglomerat av virksomheter; der unge og gamle kan utfolde seg. En tolerant og inkluderende møteplass for opplevelse, innsikt, vekst. Huset bør fylles av profesjonelle utøvere og amatører, gammelnordmenn og nynorskinger i alle aldre. Et ekte kulturhus tilhører ikke kunstnerne, det tilhører publikum, brukerne, folket. Det forekommer meg at flere av byens politikere blander sammen byutvikling og sentrumsutvikling

7. Det er ingen naturlov som sier at et kulturhus må være 100% offentlig eid og drevet. Det finnes litt for mange eksempler på at kunstinstitusjoner som er offentlig finansiert opp til halsen ikke er tilstrekkelig fleksible og bærekraftige. Kommunens hovedoppgave bør være å samarbeide med og tilrettelegge for profesjonelle kulturaktører, ikke bygge opp en egen kommunal kulturproduksjon. Man bør ta den lokale kompetansen i bruk, la hundre kulturaktiviteter blomstre.

8. Utviklinga av nye lokal kulturarenaer bidrar til å rive ned barrierer mellom krevende samtidskunst og det brede publikum. Menigmann i Grenland har fått med seg litt av hvert innefor rammene av Stedsans sine byvandringer. Er det ikke logisk å tro at en alternativ kulturfabrikk på Vest ville fortsette denne utviklingen?

Det er nå at PP/Norrøna-muligheten finnes. På Vest kan Porsgrunn kan få sin egne, helt unike kulturfabrikk, en aldri så liten nasjonal attraksjon. Vi har en enestående sjanse for å bygge en fabrikk med ekspansjonsmuligheter, med framtida for seg.


Presieringa:
For ordens skyld, om noen skulle være i tvil: jeg er fortsatt motstander av at det bygges en øy, odde eller lignende i Porsgrunnselva.