TRE x BRÅTA IGJEN
Ingen selvfølge med full sal. Hver kveld. Men det har vi på Bråta. Og det synes jeg er aldeles strålende. Og det er absolutt til å leve med at ikke alle forståsegpåere eller kritikere er like begeistret for alle mine/våre valg. (Jada, noen ganger skulle jeg ønske jeg var rørlegger; han blir ikke anmeldt i media etter utført oppdrag!) Sjelden har jeg opplevd en sånn begeistring hos publikum etter endt forestilling. Og så kommer det så mange forskjellige og fine tilbakemeldinger, ofte til ettertanke, gjerne direkte relatert til innholdet/tematikken. Heller ikke det en selvsagt ting. Egentlig er det fælt lite som er selvsagt i teateret. Selv om ting går bra betyr ikke det at ting kan gå skeis - egentlig hele tida.
Denne opptattheten av publikum betyr selvsagt ikke at jeg mener at salen må være full eller stor for at det skal bli bra og relevant teater. Mitt poeng er at det må være noen der. Noen man vil treffe, berøre, skake, trøste etc. Jeg må innrømme at for meg er publikums oppslutning og reaksjon blitt en stadig viktigere geigerteller. Slik har det ikke alltid vært. Men det er lov å forandre seg.
Som Brecht sier det sine Kalenderhistorier: En mann som på lenge ikke hadde sett herr K. sa til ham da de møttes: "De har ikke forandret Dem." "Å!", sa herr K. og ble blek.
Jeg vil ikke blekne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar