ÅTTE PÅSTANDER OM KULTURHUS – OG EN PRESISERING
Med siste tids freske og viktige diskusjon om hva slags kulturhus vi bør satse på i Porsgrunn (Ælvespeilet på øst kontra Kulturfabrikken på vest), bringer jeg herved til torgs åtte ufullstendige ytringer. (Mer om dette på PPs nye Speakers Corner på lørdag)
1. Hvis kunsten og kulturen i en by også er fortellingene om byen, så bør man tenke på hvor disse fortellingene hører hjemme, hvor de kommer best til sin rett. Et levende kulturhus – eller en kulturfabrikk – er helt avhengig av umålbare greier som sjel og autensitet. Slikt kan ikke kjøpes, bestilles, planlegges. Sjel handler om tradisjon, lidenskap, tilhørighet, stolthet. Det bør være et poeng at selve bygget korresponderer med byens egenart og historie.
2. Å ikke ha en stor og fjong forestillingssal bak glass og ny betong kan også ha sine fordeler. PIT hadde sett helt annerledes og kjedeligere ut om Porsgrunn hadde et stort kulturhus da festivalen ble dradd i gang i 95. Mangel på tradisjonelle scener tvang fram utradisjonelle og spenstige løsninger. Hvilke andre byer kan skilte med scenekunst i tørrdokka, ung dans på bybrua, scenehappenings i nedlagte industribygg, teater på vanntårn og i bomberom og opera i Storgatas bakgård? PIT gjør hele byen til en scene, slik får man teater ut til folket og nye folk til teatret.
3. Lokale kulturhus blir gjerne brukt for ”å sette en by på kartet” (en uhørt tanke for bare 20 år siden). Men når alle mellomstore norske byer bygger hvert sitt moderne kulturhus og ganske så like signalbygg i sentrum så kan det vel fort bli trangt på kartet og signaleffekten temmelig blass? Å sammenligne Ælvspeilet med Guggenheim-museet i Bilbao blir for drøyt.
4.De beste kulturhusene jeg har gjesta, og jeg har vært i en del, har på en eller annen måte vært kunstnerdrevet. De sentrale områdene i huset må leve; de må daglig brukes og skjøttes av folk som bryr seg, som føler eierskap til bygningene og publikumsarealene. De minst vellykka kulturhus står der som store og tomme monumenter over feilslått og overambisiøs kulturpolitikk. De er dyre i grunndrift, de mangler friske driftsmidler, de mangler det daglig liv, de mangler publikum. Ikke virker det som om de lokale kunstnere liker bygget heller. Men Bjørn Eidsvåg m/ band syns det er fint den kvelden i året de kommer innom.
5. Er det ikke bærekraftig og klok politikk å bruke/bygge om eksisterende bygningsmasse i sentrum? Må alt være nytt hele tida? Er ikke gjenvinning og gjenbruk også et poeng i kulturhusvalget? Er ikke Porsgrunn engasjert i prosjektet ”Framtidens Byer”? Er ikke dette en ypperlig anledning til å vise kommunal miljøbevissthet i praksis? Og hvem kjenner grunnforholdene (leire og sand) på øst?
6. Et kulturhus bør yngle av aktiviteter hele døgnet hele året, være et samlingssted for et konglomerat av virksomheter; der unge og gamle kan utfolde seg. En tolerant og inkluderende møteplass for opplevelse, innsikt, vekst. Huset bør fylles av profesjonelle utøvere og amatører, gammelnordmenn og nynorskinger i alle aldre. Et ekte kulturhus tilhører ikke kunstnerne, det tilhører publikum, brukerne, folket. Det forekommer meg at flere av byens politikere blander sammen byutvikling og sentrumsutvikling
7. Det er ingen naturlov som sier at et kulturhus må være 100% offentlig eid og drevet. Det finnes litt for mange eksempler på at kunstinstitusjoner som er offentlig finansiert opp til halsen ikke er tilstrekkelig fleksible og bærekraftige. Kommunens hovedoppgave bør være å samarbeide med og tilrettelegge for profesjonelle kulturaktører, ikke bygge opp en egen kommunal kulturproduksjon. Man bør ta den lokale kompetansen i bruk, la hundre kulturaktiviteter blomstre.
8. Utviklinga av nye lokal kulturarenaer bidrar til å rive ned barrierer mellom krevende samtidskunst og det brede publikum. Menigmann i Grenland har fått med seg litt av hvert innefor rammene av Stedsans sine byvandringer. Er det ikke logisk å tro at en alternativ kulturfabrikk på Vest ville fortsette denne utviklingen?
Det er nå at PP/Norrøna-muligheten finnes. På Vest kan Porsgrunn kan få sin egne, helt unike kulturfabrikk, en aldri så liten nasjonal attraksjon. Vi har en enestående sjanse for å bygge en fabrikk med ekspansjonsmuligheter, med framtida for seg.
Presieringa:
For ordens skyld, om noen skulle være i tvil: jeg er fortsatt motstander av at det bygges en øy, odde eller lignende i Porsgrunnselva.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Eg tykkjer politikarane er dauve og blinde når dei ikkje lyttar og ser det folk frå grasrota ser. Me vil ikkje ha eit nytt kulturhus i glas og betong, me vil ha ein stad der fantasien gror. Ein kulturfabrikk på PP er som skapt for kreative sjeler, det skal ikkje vera fint og flott, men funksjonelt. Heile PP området er som ein einaste stor scenografi for teater, film, konsertar,utstillingar m.m., moglegheiter i bytter og spann. Eg har enno ei von om at vedtaket blir stoppa i sjuande timen; setje Ælvespeilet på vent og prioritere kulturfabrikk på gamle Porsgrund Porlelænfabrikk.
SvarSlettKulturhus / Allaktivitetshus ?
SvarSlettJeg tror man kanskje bør prøve å se dette i ett enda litt videre perspektiv og se på om det kanskje også kunne være ett behov for å integrere flere aktiviteter for lokalbefolkningen, enn det man alminneligvis tenker på bår man hører ordet kultur.
Også se på det som har med barns og ungdoms fritidstilbud og sosiale nettverk å gjøre. Hvordan kan man i nærmiljøet samle forskjellige aktivitets- og kulturtilbud for barn og unge som et alternativ til kriminelle og russentrerte miljøer?
Kan et Kulturhus / allaktivitetshus fungere som et supplement til f.eks. fritids- og ungdomsklubber gjennom å integrere flere generasjoner i det samme miljøet?
Selv om dette nå omhandler Porsgrunn, så har man i mange år hatt den samme debatten rundt i Norden.
I slutten av 1971 ble det oppnevnt et ungdomsutvalg med professor Eva Nordland som formann. Utvalget la fram sin utredning om oppvekstmiljø i desember 1976 og i november 1977. Hensikten med utredningen var å komme fram til en samlet offentlig politikk for oppvekstmiljøet. Dette ble også utredningen kalt. Det ble da utvalget ble opprettet uttalt av utvalgets leder at samfunnet hadde en politikk for torsken i Lofothavet, men ikke for barns og unges oppvekstmiljø (muntlig opplysning).
Utvalget understreket at de kvalitative forholdene i samfunnet ikke var tilsvarende bedret som den materielle framgangen med større forbruk. De påpekte at nye former for sosiale og miljømessige problemer var blitt mer framtredende og at færre sosiale funksjoner i nærmiljøet hadde økt skillet mellom barn, ungdom og voksne. I utredningen het det:
"Gjennom sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet blir en vanskelig livssituasjon overført fra den ene generasjonen til den andre. Det skarpe skillet mellom skole, fritid og arbeid svekker de unges vilkår for sosial læring, generasjonskontakt, utvikling av praktiske evner og trening til selvstendighet og ansvar." (NOU 1978:1)
Men som Lars også sier i sitt innlegg så er det enkelte grunnleggende prinsipper for å få noe slikt til å fungere og det er framfor alt at det er brukerne av huset som må få innflytelse på hvordan det skal være.
Uansett hvor gode intensjoner Politikere, arkitekter og offentlige administratorer skulle ha så vil det bli ett missforhold i det hvis det hele blir styrt og tilrettelagt ovenfra og ned for befolkningen.
Ett levende og folkelig kulturbygg, på tvers av aldersgrupper vil i sin natur bare kunne fungere hvis det er brukerstyrt.
Det burde vel egentlig også en gammel skolelærer som Beyer ha grunnlag for å innse.
På vegne av meg selv og Porsgrunnsrevyen så håper jeg at politikerne i Porsgrunn ikke har sett seg blinde i "Ælevespeilet" men øyna Vessia med alle sine muligheter for alle aktører i Porsgrunns blomstende kulturliv. Der kan til og med Porsgrunn Amatør Teater få et kryp inn og tak over våre kreative hoder! Måtte de bare ta til vettet og se mulighetene...
SvarSlett