BEKJENNELSER OM SVØMMING

HENDELSER UNDER VANN

Mora mi lærte meg å svømme da jeg var omtrent seks.
Hun kjørte meg i vår gamle grå peugot fra Furustadvegen til Røra badeplass i Bergsbygda for å trene. Også i sommerlig regn. Med bestemte, oppmuntrende tilrop forsøkte hun å overbevise meg om at jeg ikke kom til så synke hvis jeg bare greide å koordinere bruken av armer og bein. Og når du først skjønner det så er det ingen vei tilbake...

Siden meldte jeg meg inn i Poseidon Svømmeklubb som holdt til i det lille blågrønne bassenget på Vestsida Skole. Det var ikke noe moro. Jeg fikk beskjed om at jeg svømte feil. Og jeg svelga vann. Dessuten svei kloren infernalsk. Jeg forsvant fra Poseidon.

Siden har jeg svømt mye i saltvann i furet værbitt når tempen tillater det, jeg er en pasjonert morgenbader. Stuping er moro. Og snorkling. I mange år var det et fast ukentlig prosjekt å dra med Tobias og Anna til Skjærgårdsparken i Langesund. I godt voksen alder, etter at jeg hadde begynt å svømme litt mer regelmessig, oppdaget jeg et par viktige ting: Anna Andrea lærte meg riktig pusteteknikk i crawl. Og jeg skjønte viktigheten av gode svømmebriller. DET var en stor oppdagelse. Siden har jeg svømt jevnt og trutt, mest i Kjølneshallen her i Porsgrunn, men også i mange andre offentlige bad (Rjukan er en favoritt).

Saken er at jeg er bltt innmari glad i å svømme, ja, Geddy mener jeg er blitt avhengig. Hva kan det komme av? Hvorfor denne veldige begeistringa for svømming? tenkte jeg... mens jeg svømte, og kom, i løpet av 800 m bryst, fram til de seks viktigste grunnene:

1. MORSJON. Svømming er en vedlig ålreit form for morsjon, man får trent store deler av kroppen. Og så er det så lett å merke framgang. Doktor Camilla S sa dessuten til meg en gang (da jeg hadde en vond skulder) at svømming er den beste form for resitusjonstrening. Innbiller meg at når jeg svømmer regelmessig kan jeg spise akkurat det jeg lyster.

2. STILLHET. Det er så stille i hallen. Ved hvert tak forsvinner verden, der under vannoverflaten, er det ingen som forstyrrer meg, ingen som vil meg noe. Under vann er det dårlig dekning. Der er det bare deg og vannet.

3. VEKTLØSHET. I vann blir jeg en annen, kroppens tyngde endres, den blir nesten vektløs, det må da være sånn de har de på månen: fravær av tyngdekraft, en frydefull opplevelse, jeg blir aldri lei av det - eller helt vant til det.

4. PUGG. Jeg lærer litt språk hver gang jeg svømmer. Når jeg holder på i bassenget liker jeg å holde orden på antall runder jeg legger bak meg; ofte teller jeg regelmessig opp eller ned (los numeros cardinales/ordinales) på spansk.

5. BONUS. Badstu-halvtimen etter endt økt er bonus-avslutning; velvære og sosial omgang i suveren mix.

KONTROLLSPØRSMÅLET:
Og har jeg noen gang gått ut i den kalde kveldslufta og angra på at jeg tok meg (nok en) tur i svømmehallen?

Aldri.

DET KONSENTRERTE MENNESKET

Nyttårstanker om distraksjon

Har vår evne til konsentrasjon blitt svekket etter at nettet gjorde sitt inntog? Har de stadig tikkende meldingene på mobilen og de uleste mailene i innboxen og ustanselige facebook-oppdateringer gjort oss mindre skjerpa? Endrer moderne kommunikasjonsteknologi hjernen vår? Har all informasjonsflyten, alt dette som jevnlig roper/hvisker/plinger på vår oppmerksomhet NETTOPP NÅ (ikke etter møtet, ikke imorgen, ikke til helga, men akkurat nå!); har alt dette gjort at vi ikke greier å samle oss skikkelig om noe som krever konsentrasjon over lengre tid?

Har vi f.eks. større vansker med å lese en tykk bok nå enn før verdensveven ble frittflytende og allemannseie? "Vi er ikke bare det vi leser, vi er måten vi leser på" hevder utviklingspsykolog Maryanne Wolf. Måten vi leser på preger nemlig den nevrologiske strukturen i hjernen vår.

Ja, jeg vet at Sokrates bekymret seg for forfallet skrivekunsten ville medføre (folk trengte jo ikke å memorere lengre), på 1600-tallet ble det klaget over det kaos og den forvirring trykte bøker skapte, telegrafen ble det også advart kraftig mot osv. Framtidspessimister har alltid fantes. Men jeg kan allikevel ikke fri meg fra tanken om at det er skjedd noe med vår evne til konsentrasjon. Det er som om rastløsheten er smittsom. Merker sjøl hvor vanskelig det er å la vær å lese den SMS`en som vibrerer inn; hvor lett det er å taste innom PCen og sjekke innboxen; hvor ofte jeg går på feijsern for å "se om det har skjedd noe." Men når hele verden, og all verdens informasjon, er et lite og fristende tastetrykk unna, vil den nysgjerrige rasløsheten kjapt gjøre sitt inntog. Jeg gjør noe annet. Jeg skifter fokus. Jeg lar tanken vokse. Så distraheres jeg på ny, av en ny avbrytelse - og så....

Jeg får slutte med en distrasjon; er det ikke ganske lenge jeg leste en ordentlig tykk bok?

Forsinka distraksjon; kanskje jeg bare svartmaler - jeg og?

15 FORFATTERE SØKER SCENE

NYE TEKSTER = NY DRAMATIKK

Logg nr 1 (21.11).

En slags logg på arbeidet med femten studenter som skal/bør lære å skrive dramatikk.

Kan man lære noen å skrive dramatikk?
Og hvis man kan; hvordan lære det bort?
Og når man har lært noen noe: hva så?

Tre enkle spørsmål som står i sentrum på GF i disse dager. Vi har 15 forfatterstudenter fra Bø på besøk i byen. I to uker skal de være på Friteatret non stop (og bo i nabobygget) - på forhånd har de, under kyndig veiledning av dramatiker Erlend Sandem, skrevet hver sin fritt valgte scenektekst på max 15 sider. I løpet av oppholdet i Porsgrunn skal hver tekst:

- høytleses (av skuespillere)
- kommenteres (av opphavsmenn, studenter og utøvere)
- iscenesettes (på høyst ymse vis)
- oppsummeres (gjerne på tomannshånd med dramatiker/dramaturg)

Hele tiden med denne overskriften (eller underteksten om man vil); hver tekst skal tas på ramme alvor, hver oppsetning skal gjøres helt og fullt, på ordentlig rett og slett. På den måten vil forhåpentligvis tekstens kvaliteter og dens svakheter avdekkes. Og således kan den vordnede dramatiker kanskje bli litt klokere. Teater er praksis. Publikums nærvær merkes. Sånn skal det være. The proof of the pudding is in the eating.

Jeg, som er en slags pedagogisk og kunstnerisk ansvarlig for opplegget i år, følger et enkelt prinsipp: Det er alltid noe å oppmuntre (stjælt av Ludvik Eikaas).


DE SOM ER MED (nesten hele tida):

Even Bolstad ( skuespiller, regi)
Kjersti P. Høgli (skuespiller, scenografi)
Anne-Sophie Erichsen (skuespiller, regi)
Olav Hanto (skuespiller, regi)

Ellers leier vi inn lokale free-lancere alt etter hvilket behov hver enkelt tekst har.

2 (23.11).

Etter to dagers arbeid: studentenes tekster er svært forskjellige, både hva form og innhold angår, noe som bidrar til at det er morsomt å arbeide med stoffet deres. Noe jeg håper fører til at prøvene er underholdende og lærerike å overvære.

Og i morgen får vi formiddagsvisitt av Gyrid Axe Øvsteng, en høyst levende dramatiker fra Ibsens fødeby!


3. (24.11)

Tanker etter arbeidet med Kristine O Gustavsens tekst Sigarettrøyk.

Tekstene (ordene de to skuespilerne sier) er de samme.
Situasjonen (to menn på en parkbenk) er den samme.
Handlingene mellom dem (små, men signifikante) er tilnærmet identiske hver gang vi kjører gjennom teksten. Kjører? Arbeider, prøver oss fram. Famlende.

Men:
når en skuespiller går inn i scenen med en klart omdefinert holdning, et mål (kortsiktig, langsiktig, vikarierende, you name it), en pålagt intensjon, vips! forandrer scenen og innholdet og storyen seg radikalt. Fascinerende. Noen ganger nærmest magisk.

To ensomme menn
på en benk.
To menn
som ikke vil det samme.

Thats all it takes.


DAGEN ETTER:

Og i den sammenhengen vi jobber nå så er det ikke spørsmål om hvilke versjon som er best; mentometer-kratiet skal ikke få felle dom, stemme ut eller rangere versjoner her i gården. Siktemålet er selvsagt av mer pedagogisk art: gjennom praksis vise (ikke si, ikke dosere, ikke predike) hvordan lage bra teater (hvori opptatt god tekst), men vise det, gjennom en serie praktiske og talende eksempler i form av kjappe og konkrete iscenesettelser av student-tekstene. Vi befinner oss p.t. i dramatikerens rom, dette skal ikke være den iderike regissørens eller egenrådige skuespillerens lekstue, men scenetekst-forfatterens forsøksrom. Og har han ikke jobbet ved, vokst opp i eller nærstudert et teater(ensemble) i arbeid så er dette nødvendig påfyll.


1.12 (4)

Marius Emanuelsen (høgskolelektor) følger arbeidet denne uka og kommer med vettuge innspill fra sidelinja, nyttig med et blikk utenfra.

Arbeidsperioden går mot slutten, jeg innbiller meg at vi har lært bort noe, eller i alle fall, anskueliggjort noen av teatrets lover, muligheter, hemmeligheter. Merker at jeg trives godt i en pedagogisk situasjon som ikke er så hierarkisk.

Teksten leses, den kommenteres, den prøves ut, tyngdepunktet flyttes, tempo endres, vendepunktet løftes fram eller skjules, slutten åpnes - eller kuttes. Det er nesten som et laboratorium, eller et forsøksrom som vi entrer og undersøker i fellesskap.

Der oppgaven ikke er å finne løsningen, men blottlegge muligheter, tydeliggjøre valg som må gjøres. Se nærmere på språket, tydeligheten, presisjonen, konflikter som må spisses, mening som ikke nødvendigvis må SIES med ord. Osv osv. Syns vi har hatt mange fine og interessante tekster under lupen. Gjør den siste i dag.

Imorgen inviterer vi til UNDERSKOGEN. Studentene leser egen av poesi & prosa i uformelle omgivelser på Friteatret. Velkommen!


(5) 2.12

Besøk av Kai D. Johnsen fra Dramatikkens Hus igår. Det ble en lang (og tildels) personlig og underholdende og til dels utflytende snakk om teater og ny dramatik og Fosse og alle mursteinene i norsk kulturliv (absolutt helt bokstavelig.)

Et type samtale/innspill jeg syns beriker og utfyller det pedagogiske programmet vi ønsker å tilby forfatterstudentene. En ide dukket opp i går; neste gang, hvis det blir noe neste gang, at vi med LITT mer arbeid (les: prøvetid) faktisk kan presentere noen av de mest passende enakterne/scenene til et publiukum i slutten av oppholdet. Altså: skuespillere med manus i hånd, svært enkle kostymer og midlertidige scenografier. Evt. m/ intro ved regissør og kommentarer fra forfatter, åpen snakk med publikum i etterkant. Det burde da kunne gå an?


3.12

I går gikk det åpne arrangementet UNDERSKOGEN av stabelen på GF. Samtlige elever leste egne tekster (ikke dramatikk) for et lydhørt publikum. Meget vellykket.
I dag er det rydding og evaluering.


(6) 6.12

ETTERTANKER:

Når Ibsen snakker om at det å dikte er å holde dommedag over seg selv så er han inne på noe... Det skal koste noe å skrive. Det finnes dem som mener at unge norske forfattere skriver for omkostningsfritt ("All good writing is swimming under water and holding your breath." Scott Fitzgerald). Kanskje for mye litteratur innkludert dramatikk er mer villet enn måttet?

Okkesom: det var to morsomme og krevende uker med de unge forfatterstudentene fra Bø. Nå er de reist hver til sitt og man kan jo håpe på at de ikke slutter å skrive scenetekster i det de forlater Porsgrunn. Har vi trigget noe?

Når man skriver dramatikk har man trolig brukt for alle de teknikker og interessefelt man måtte ha/beherske. Lyrikk (tilogmed den som rimer!), prosa (inkl kortprosa, sakprosa)osv. Men man trenger noe mer. Man trenger å vite noe om teaterets vesen og muligheter. Dets skrevne og uskrevne lover. Og ikke minst dets praksis.

Det håper jeg de ti intensive arbeidsdagene på Grenland Friteater har gitt studentene et visst innblikk i - og kunnskap om.


Les mer her: www.dramatiker.no

BEVEGELSENS MAGI - OG NØDVENDIGHET

DEN SOM BEVEGER

Jeg innbiller meg at vi født til bevegelse.
En opplagt ting, en klisje, jeg vet. Men allikevel; jeg greier ikke å fri meg fra dette: det er noe med måten vi lever vårt moderne vestlige liv på. Noe med en hverdag som som fører til uhorvelig mye stillesitting (i bilen, foran PCen, ved TV`en, rundt spisebordene og så bortetter), og da snakker jeg ikke om at gjennomsnittvekta vår øker, at folkefedmen brer om seg. Jeg tror jeg hadde ment det samme om vi alle var tynne som spett. For kroppen ber om å bli brukt. Den trenger det. Den må holdes i hevd for å funke, for å greie seg, for å takle elding. Alle vet at en bil som bare står og står ikke blir bedre med åra.

Disse tankene begynner å romstere fordi jeg leser Murakamis "What I talk about when I talk about running" (hei, Raymond Carver!), der han i et lett og levende, ja spenstig språk legger ut om sin forkjærlighet for (og nesten avhengighet av) løping. Han er en av verdens få marathonløpere som skriver romaner, skjønt jeg kjenner til en hel del norske forfattere som jogger alvorlig. Før var visst det tabu, nå er det OK, mer enn OK. Haruki tenker høyt om likheten mellom det å skrive en roman og det å løpe en helmaraton. Og han er opptatt av hvordan de to tingene, de to aktivitetene, påvirker hverandre. ("Most of what I know about writing fiction I learned by running every day".) Han snakker om hva han mener behøves i begge disipliner. Talent. Utholdenhet. Fokus.

Jeg løp mer før.
Men for noen år siden kom det en periode da jeg syns knea og ryggen sa fra at dette ikke akkurat noe de satte veldig pris på så da begynte jeg å svømme. Det er en utmerket form for kroppslig aktivitet som man, imotsetning til jogging, kan bedrive året rundt i vårt bakkede land.

Når jeg leser Murakami får jeg lyst til å ta opp løpingen igjen. Jeg får lyst til å fylle opp en liten I-pod med musikken han hører på mens han løper langs Charles River i Boston, ved Kauais strender på Hawai eller hjemme i japanske Kanagawa. The Lovin Spoonful, Creedence Clearwater Revival og tidlig Stones.

Jeg kjenner godt Dag Solstads utsagn om at joggere er "folk som er ute og lufter dødsangsten." Ja, kanskje det. Vel, jeg lufter igrunnnen den angsten hver dag uansett hva jeg gjør. Men det er noe med at bevegelse gjør godt, ikke bare for kroppen, men også tanken. Å lufte kroppen er å lufte tanken. Og kanskje: å bruke kroppen er å bruke tanken. Den som beveger seg beveges. Det er ikke for ingenting at utsagnet "Bevegelse er det beste kur mot melankoli" har fått fotfeste i mitt hode.

Og, jeg har ennå tilgode å angre når jeg går ut av svømmehallen etter endt økt. Men en helmarathon frister ikke.

DR. GRØNNINGEN ER LØS!

"PESSIMISME ER LATSKAP!"

En gjeng på Grenland Friteater har det siste året jobbet fram en helt ny karakter som slippes løs på publikum for første gang i Drammen idag - på en større konferanse i regi av Framtides Byer.


Dr. Grønningen er en klimaengasjert figur, som gjennom en rekke varierte aktiviteter skal kunne bidra til å rette fokus på miljø- og klimarelaterte saker. Vi har utviklet en egen ”aktivitets-verktøykasse” fylt av rekvisitter og ideer av ymse slag; instruksjoner til stunts, noter & manus til plutselige iscenesettelser og aksjoner, forslag til fysiske og miljørelaterte aktiviteter. Dr. Grønningen og hans praktiske og helt konkrete manual for økt miljøbevissthet vil bli tilbudt alle Framtidens Byer. Tanken er at doktoren skal være ytterst fleksibel og tilpasningsdyktig og operere i nært samarbied med lokale instanser/aktivister.


Dr Grønningen er en fantasikarakter skapt av og ved Friteateret; det er snakk ome høyst uvanlig doktor med en vitenskapsmanns innsikt, en lærers pedagogiske evner, en klovns formidlings- evne – koblet med et barns naivitet og framtidsperspektiv.

Dr. Grønningen er ikke den som svartmaler, han ønsker ikke å ta motet verken fra store eller små. Tvert imot vil han inspirere til handling, og bidra til økt bevissthet omkring vår tids største utfordringer. Pessimisme er latskap er hans motto.

Noen ganger synes jeg teater betyr så lite.
Vi holder liksom på i vårt lille, klamme "kunstrom" for et lite og spesielt interessert publikum. Jeg får klaustrofobi i det rommet noen ganger. Dr. Grønningen er et lite forsøk på å komme seg ut av det rommet; ut i verden, ut i det fri, for å å bidra til å gjøre en forskjell - hvor liten den enn er...

Malin Bratlie spiller p.t. Dr. Grønningen

UKE 40 - 47

8 UKER SPESIAL

Det er noe eget med høsten.
Når seinsommeren definitivt er forbi, men før snøen melder seg, før den "kalde fine tida". Noe med den perioden da det mørkner og dagene blir kortere og innelysa fler (og sterkere med åra). Dette er tida for depresjoner for dem som har anlegg (og behov) for slikt, tida for inneaktiviteter og utstrakt kosing foran flatskjerm og foringsstasjoner. De klokeste fuglene trekker mot sør, klimaflyktningene fordufter og bjørnen spiser det han makter før han går til hvile.

MEN
dette er også den tida da roen senker seg, feriestyret med alle dets forventninger er et tilbekelagt stadium, og det er lenge til jul og det styret starter. På høsten hender det ikke så mye. Tinga stanser litt opp, trår vannet. Og det kan være ganske fint. For da kan det bli plass og rom til noe annet.

Det er noen uker i oktober og november (jeg holder en finger på uke 40 til 47) som er perfekte om man f.eks. ønsker å arbeide. Å samle seg om et nytt prosjekt på skrivebordet f.eks. Eller gå i arbeids-salen (på teatret f.eks.).

Så jeg vil igrunnen ikke være med på denne nedsablinga av høsten. Riktignok er jeg avhengig av å holde meg i bevegelse (svømmehallen, skauen, storgata) på denne tida av året, men høsten vil jeg ikke snakke nedsettende om.
Høsten er en venn.

EN GENIAL OPPFINNELSE

Jeg har alltid likt å sykle.
Helt siden faren min slapp bagga en ettermiddag en gang midt på sekstitallet og jeg fløy (ja, det føltes som å fly) bortover Furustadvegen i Porsgrunn på den nymalte blå lille guttesykkelen for aller første gang har jeg hatt stor sans for sykkelen. Det er en begeistring som har vart ved. Syns sykkelen er og blir en genial oppfinnelse. Jeg flyr fortsatt.

I forbindelse med den europeiske mobilitetsuka som går av stabelen i disse dager, forfattet jeg et aldri så lite - og ufullstendig - sykkelmanifest.


DET UFULLSTENDIGE SYKKELMANIFEST


1. Sykling er bra for kroppen din.
(Selv for den som sykler på stedet i et trenings-studio).

2. Sykling er bra for humøret ditt.
(Du får med deg luftdraget,lukter og temperatur, dessuten treffer du folk. Bevegelse er den beste kur mot tungsinn.)

3. Sykling er bra for tankevirksomheten din.
(Å bruke kroppen aktivt stimulerer tenkningen din.)

4. Sykling er bra for miljøet ditt.
(En sykkel er enkel å produsere, trenger minimalt vedlikehold, lydforurenser ikke, behøver nada fossilt drivstoff, altså en null-utslipps-tranportør).

5. Sykling er bra for byen din.
(Flere sykler og færre biler gjør sentrum triveligere for alle. )

6. Sykling er tøft.
(Et menneske som tilbakelegger (store) strekninger kun ved bruk av egne krefter er stilig.)

7. Sykling er nyttig.
(De som tror at sykling bare er for sportsidioter og småbarn har ikke skjønt poenget; sykkelen kan brukes til å nyttetransport; av folk, varer, gods etc.)

8. Sykling er effektivt.
(Alle som bor i byen vet at man kommer fortere fram med en tohjuling enn med en firehjuling.)

9. Sykling er undervurdert.
(Transportmidler med motorer som går på bensin/diesel er overvurdert, biler er gammeldagse og ukule, det er sykkelen som er bærekraftig i urbane strøk.)

10. Sykling er demokratisk.
(En sykkel er rimelig i innkjøp, lett å skaffe, billig i drift; alså er den for alle. (Så sant du ikke har elendig balanse)).

NYTT FRA PROVINSEN

TEATERNYTT FRA PROVINSEN

Utvalgte deler av landets teaterelite har vært på tur til Skien. De drar gjerne dit en gang i året når mester Henrik skal feires. De lytter på alvorlige foredrag, diskuterer Ibsens betydning hjemme og ute før og nå - og så gir de hverandre priser. Det sistnevnte skjer gjerne på kveldstid; godt fylte glass, svulstige taler, mye dyrt tomrom, et riktig lystig lag som inkluderer lokale kulturpolitikere samt nøye utvalgte representanter fra Skiens kulturelle borgerskap.

At årets høythengende internasjonale ibsenpris gikk til Jon Fosse kan sikkert diskuteres, at Kate Pendry (som fikk den nasjonale) skrev fjorårets beste stykke likeså. Og kanskje var det nettopp DET som skjedde da hovedstadens selvutnevnte avantgarde slo til.

Etter at man har mottatt en raus tildeling på flere hundretusen norske kroner skjeller man høylydt ut dem man har havnet på bord med, griser til ibsenstatuen med rødvin, slår personalet i ansiktet når man blir nektet å kjøpe nachspiel-vin.

Og som ikke det er nok: neste dag uttaler vedkommende ifølge lokale medier at ”i dag er det kun jeg som har smerte”. En av de lokale arrangørene uttaler til pressen at arrangementet var ”vel gjennomført”. Mon tro hva mester Henrik tenker om en slik kveld?

HVA MED BYEN?

FRAMTIDAS BYER

Folk vil bo i byer.
Byene skal helst være store, men ikke for store. De skal være fulle av handlemuligheter, grønne lunger, gågater, underholdning, veldreid arkitektur (ung og klassisk side om side) og mennesker. Byen skal være stedet der man møter folk. Store byer blir det flere og flere av. For femti år siden var det en by i verden med over 10 millioner innbyggere, nå er det 25 av dem.

Hvordan kan vi greie å skape bærekraftige byer? Byer som tåler framtida og ettertidas dom? Gradvis tvinges vi til erkjennelse; klimaet er i endring, vi har bedrevet ensidig ressursutnyttelse og nådd et historisk høyt energiforbruk. Men ingen politiker tør si at det ikke blir mer strøm til Bergen fordi strømforbruket vårt faktisk må ned.

Ingen våger å si at bensin/diesel-bilen er en vederstyggelighet, at privatbilismen er blitt vår tids hesligste hellige ku. Jada, vi ynder å se på oss selv og vår nasjon som klimaforkjempere, men noen hevder med tyngde at vi er ”langere av fossilt dop”.

Så: Hva skal til for å bygge livskraftige byer, urbanisasjoner som tåler tidens tann? Hvordan gjøre det urbane livet mer klimavennlig? (Å bo i by er bra fra et økosynspunkt hvis du gjør det riktig.) Å gi opp er ikke noe alternativ, pessimisme er latskap.

Og; kan man bruke noe sånt som en tverrkunstnerisk byvandring til å si noe om disse betente spørsmålene? Mitt kall er ei at svare...

(Bildet viser det som kan bli åstedet for Grenlands nye kraftsentrum for den ikke-institusjonaliserte scenekunsten.)


ETTERSKRIFT:

Så moro med stappende fulle byvandringer, kveld etter kveld!

Å STEDSANSE

ETTER PREMIEREN:


Så moro når ting går bra!
Når timinga stemmer, når den ene stasjonen elegant avløser den andre, når publikum vandrer flokkvis i byen og får med seg historiske tablåer, politiske kilevinker, latterhikst, poesi og plutselige overraskelser.

Så gøy det er når samspillet lever og latteren sitter fast, når det svinger både på og bak scenen. Så show å vise fram byens hemmeligheter og historier på denne måten. Så moro med positive omtaler i lokale aviser, stilige bilder.

Men ikke minst, så moro med så mye publikum!
Uten publikum, ingen Stedsans.



FØR PREMIEREN:

Da er dagen kommet. Den sjette Stedans starter i Porsgrunn idag. Det som begynte som en passe vill ide i 05 i forbindelse med opptrappinga til byens 200-årsjubileum har utviklet seg til en årviss happening med en salig blanding unge og gamle utøvere, proffe og amatører - og et gedigent og hengivent publikum. Ikke rart at denne GF-skapte type byvandringer har fått avleggere i andre norske byer. Og så har vi selv gjort det en gang på Cuba (med Estudio Teatral i Santa Clara, mars 09). Kanskje blir andre utenlandske stedsans-prosjekter realisert i framtida? Det skal ikke stå på meg.


HOTELL SPESIELL

Etter en hektisk innspurt - og ikke minst - etter fire gjennomspillinger med ekte publikum i vårt meget spesielle hotell, begynner virkelig stasjonen vår å svinge. Når ramma og avtalene er på plasss kan utøverne begynne å slippe seg løs. Inkl høna Agnes. Siste gang vi spilte på generalprøven var det høy stemning fra første akkord/ første kakling. Og deretter steg den. Sånn skal det være. Så nå kan premieren bare komme.


STASJONENE

Tror at årets vandring har en ganske fin blanding av stasjoner, både tematisk og formmessig. Og så er det kanskje flere "komplette enaktere" denne gang. Med litt mer brodd. Hvilket jeg setter pris på. Byvandringene skal ikke bare være kos og nostalgi.

Avslutningen med skøyteløp anno 1965 hvori opptatt duoen Jan Erik Vold og Alfred Jansson er innertier i min bok. Og så den vakre lampeinnstallasjonen til slutt!

(Og ikke hør på ryktene om at absolutt alle vandringene er utsolgt!)


Bildet viser det fargerike ensemblet i bakhagen på Hotel Vic.

KALDBLODIG REGISSØR

SKJENDIG OVERGREP I PORSGRUNN SENTRUM

Ikke nok med at regissøren ved Hotell Spesiell I Porsgrunn har fått rykte på seg for å være en usedvanlig uberegnelig og uvøren arbeidsleder, nå fremstår vedkommende også som en kaldblodig og skruppelløs morder. I morgentimene i dag har han - etter sigende - ikke mindre enn fortært to avkom av forestillingens sentrale utøvere! Det dreier seg om de fullt utviklede eggene til hønseskuspillerne Agnes og Anny fra Venstøp i Skien. De to fredsæle og imøtekommende tuppenes avkom led en sørgelig skjebne i morgentimene i dag.

- Begge smakte aldeles utmerket, sier voldsmannen ubesværet. Han fremstår riktignok som en type klassisk ufølsom og arrogant instruktør, men hvilke kunstneriske ambisjoner og konsepter kan forsvare at intsruktøren går så langt at han velger å spiser sine utøvere til frokost?

Regissøren ble observert, sammen med en ikke identifisert person, i det han i grålysningen slapp hønene ut av deres nette natthus og i det de stakkars dyrenes oppmerksomhet ble vendt mot føden (trolig blader av løvetann og hermetisert mais) så han sitt snitt til å naske til seg hele nattens produksjon; to nylagte lysebrune hønseegg.

Regissøren fraktet deretter eggene hurtig hjem hvor de umiddelbart ble kokt i minst seks minutter! Umiddelbart etter den groteske kokingen ble begge avkom spist - i fred og fordragelighet - av ugjerningsmannen og hans hustru, en kvinne som forøvrig er kjent for sin fullstendige mangel på stedsans.

Hva blir det neste? spør vår hjemmelsmann. - At han går i strupen på publikum?
Nei, statsstøtten må inndras umiddelbart, sier vår mann, på "vegne av vanvittig mange."

(Bildet viser Agnes og Anny før den groteske hendelsen fant sted.)

TØFF I TRYNET

SPEIL OG HAMMER

"Art is not a mirror, it`s a hammer."

Noen ganger kan jeg bli fylt av en veldig lede hva kunst angår. Eller kanskje: noen ganger bryr jeg meg fælt lite hva "disse kunstnerne" driver med. Hvorfor er det sånn?

Hvorfor er det sånn for en mann som i utgangspunktet er glad i både kunst og kultur. For en mann som leser "Kollektivt selvmord" med enorm glede og gjentagende lattersalver. En mann som igjen og igjen studerer essays av G. Johannesen eller J.E. Vold. Som frydes av Miro-utstillingen på Høvikodden. Som gjerne leser et dikt om dagen. Som ofte får med seg filmpremierer på kino. Som gang på gang sjekker ut (pc-lytter!) "Korinterbrevet", den nye singelen til Stefan Sundstrøm. Hvorfor oppleves så mye av "kunstproduksjonen" som likegyldig?

Tror ikke jeg greier å svare på alt dette.
Kanskje er det bare for mye av det? Aldri har det vel produsert mer kunst og kultur enn nå? Men det er noe annet også, noe med at så mye av det jeg ser/leser/hører av ymse kunstuttrykk ikke har ..... relevans. Ja, nettopp, det oppleves ikke som tilstrekkelig relevant. Det er som om det svever rundt der ute i sin egne sfære, som om det liksom nekter å relatere seg til det som skjer her nede, frikobler seg fra jording.

Da er det moro å være med å lage en anderledes byvandring.
Moro å prøve å sette fingeren - og fokuset - på utviklinga i vår egen by.
Å stille spørsmål ved nedlegginga av Porselensfabrikken. Tenke høyt om tankeløs riving av eldre trehusbebyggelse. Om privatbilens totale dominans i sentrum. Om privatiseringa av det sosiale liv. (Legg merke til at nå skal vi ikke gå på kino sammen lenger heller, nå skal alle hjem ha "hjemme-kino"!)

Noe av dette vil jeg gjerne speile.
Og jeg tror det er mulig å være tøff i trynet uten å miste glimtet i øyet.
Men et fininnstilt sikte trengs. Og hammer.

Fra 7. sept så stedsanser vi igjen.
Don`t miss it.

LATTER, GALSKAP OG HØNER

STEDSANS-NOTATER 2010


1. sept

Etter prøven, i hotellets bakhage:

Høna kom.
Riggegjengen kom.
Leiebilen med amfiet kom.
takeway-pizza kom.

Så kom Trym
og satte oss i gang.
Høna ble satt i gang med sitt.
Så kom regnet.
Vi satt.
Og satt.
Arbeidsdagen over.
Den satt.


30. august

Selv om en spiller komedie må en gjøre det på ramme alvor, en må forsvare hver eneste dustete lille handling rollen din gjør. Hver lille uviktige replikk. Aldri kan en vite om ikke akkurat den beskjedne replikken eller den lille dumme gesten kan romme en mulighet. En plutselig åpning til noe som både kan bli til noe mer, noe større, noe morsomt. Kanskje også til en liten ettertanke...

Nå har vi laget 17 minutter materiale (av totalt 25 min.), det ser lovende ut. Utøverne ser ut til å trives ganske så bra på scenen. Alt er selvsagt ikke riktig taima og sosialt rytmisk ennå, men veldig mye er på veldig god gang. Og vi har stadig flere dager på oss. Og imorra kommer vår siste medspiller, høna Agnes (en spraglete italiener fra Skien!). Kan dyr være morsomme? Og gale?

Bildet viser spillerommet vårt, helt tomt for skuespillere og dyr. Foreløpig.


27. august

Hotellprøvene er i gang.
Jeg er en enkel mann idag: jeg lurer altså bare på om det er mulig å lage et musikalsk svar på "Hotell i særklasse" laiv i bakgården på Porsgrunns eneste hotell, nemlig Hotell Vic. Jeg skulle så gjerne få til at latteren til å runge mellom veggane og ettertanken til å kile i mellomgølvet der i gården.

Det er en hårfin grense mellom latter og galskap, mellom det platte og det sublime. Den balansegangen liker jeg ganske godt.

Min lille masterplan er at spetakelet ikke skal vare mer enn 24 minutter, men de minuttene skal til gjengjeld være så fullstappa av svingende sang, vittige situasjoner, frekke ordspill, håpløse typer og groteske slaktesecner at tida skal fly fadern så fort...

Man kan ikke rekke all verden på åtte prøvedager, men man kan faktisk rekke litt av hvert...av både galskap og komikk.



20. august

Har du et par gummipælær til overs?
Vi trenger 200 tette gummustøvler, voksenstørrelse til årets Stedsans. Til hva sier jeg ikke. Men vil du bli kvitt dem/ kan du hjelpe oss har du to muligheter:


1. Ta dem med på bytur og lever dem på Friteatret i Huken.

2. Passer ikke det, så ring pælesjef Malin på 94 79 02 77.

2oo par er gansks mye, glad for alle bidrag.



17. august

Da er vi i gang.
På bildet over er kjernegjengen i Stedsans samlet på GF på første fellesmøte denne uka. Alle de 16 stasjonene presenterte seg; hva innholdet/tema er og hvem som er med. Det er mange med. Og mye kreativ galskap som skal kanaliseres og raffineres. Vi har i underkant av tre uker på oss. Et hav av tid. Eller en knapp arbeidsperiode. Teaterfolk er gode på deadlines...tidsfrister heter det.

Mange begynner de tunge prøvene for fullt først neste uke, men stedsanshjulet ruller. Og billettesalget går godt. Så det er bare å banke til.

Ved siden av å være veldig underholdende og passende poetisk og historisk korrekt og politisk ukorrekt og passe gal, hadde jeg håpet vi også greide å provosere litt i år. Jeg, for eksempel, er provosert av i hvor stor grad BILEN bestemmer moderne bvyutvikling, byutforming, bybruk. Bilismen er blitt en hellig ku. Det skal vi ta opp ja. Bl.a. vandringene går hver kveld 7., 8., 9.,10. og 11.september

Jeg skal prøve å skrive litt med ujamne mellomrom, hva som skjer bak scenen og inni hodet.

www.grenlandfriteater.com

VANN SOM FALLER

FOSS. FJELL. FRITEATER.

Liten arbeidsdagbok fra Rjukan og omegn. Nyhter/oppdateringer kommer bakerst/nederst, bare les!

Journal no 1

Det skjedde noe i Telemark i august for eksakt 200 år siden som fikk
avgjørende betydning for framveksten av turismen i Norge. Disse
epokegjørende hendelser har gode krefter i Telemark bestemt seg
for å feire. Derfor; "Foss og Fjell i 200", en jubileumshelg 13.-15. 8
med storstilte utendørsarrangementer på Rjukan, Gaustatoppen,
Tuddal Amfi og Rjukanfossen/Maristien. Og på sistnevnte arena er
Grenland Friteater blitt tungt involvert 14.aug.

Derfor er en gjeng fra GF denne uka innlosjert på Rjukan Fjellstue
øverst i dalen, derfor vandrer vi gjennom fjellbjørkskog på
morrakvisten ned til den spektakulære spilleplassen for Marispelet
(nå med nye sitte/benkeplasser!), derfor pugger i tekster og driller
scener om den ivrige geolog/asessor Jens Esmark og hans tvende
bergmenn fra Kongsberg og deres sjelsettende møte med - og
(feil)måling - av Rjukanfossen.

Derfor tar vi en velfortjent pause og spiser mektig og
velsmakende rømmegrøt på Krokan Fjellstue i pausen,
derfor jobber vi med scener der motsetningene mellom trauste
bygdefolk og vidløftige byfolk vises, derfor terper vi tablåer
med dekadente britiske turister og selvopptatte
nasjonalromantiske malere til sola går ned over de mektige
fjella som omgir oss. Siden er det pils og lammeskank på
fjellstua før vi ramler om i de smale sengene lenge før
standard leggetid.

Det er ganske utrolig å tenke på at så mye har blitt satt i
gang på grunn av en foss. Altså; et vannfall ga støtet til den
moderne turismen i Norge OG siden til industrieventyret Hydro.
Alt pga en hel del vann i fritt fall.

Hvem skulle trodd det?

Forøvrig har jeg stor sans for å lage teater under åpen himmel,
å kampere og jobbe i team, å samarbeide med lokale utøvere
og ildsjeler, kort sagt gjøre teater på akkurat den måten.
Her og nå.


No 2:

Det er dager da ting på scenen funker som bare det; stemninga er god, teksten flyter, kollegene er dyktige (og du er ikke så verst du heller), prosjektet synes ganske meningsfylt og været er praktfullt også 830 m.o.h. Første fulle prøvedag var en slik dag.

Dagen derpå var anderledes; regner pøser ned, scenene flyter ikke, ingenting letter, teksten suger og kollegene er ikke noe særlig (og du er verst av alle), hele greia framstår som en ganske dårlig ide og du ser fram til å vende nesa hjemover.

Merkelig hvordan ting skifter i teater, plutselig snur det om!

For nå, etter at dagens dont er unnagjort, ser jeg betraktelig lysere på situasjonen. Plutselig ser det ut som det kan bli et ganske så flott arrangement i Rjukanfossens umiddelbare nærhet på fredag. De lokale statister/amatørene gjør en flott innsats. Musikerne er på plass. Lyden funker. Det ryktes om godt billettsalg. Ting begynner å svinge.

På den annen side...



No 3:

Hva er det med disse spela?

Nå lager ikke vi noe spel her på Rjukan, men spilleplassen vi jobber på (Marispelet 2004-09), tablåene vi lager, menneskene og miljøene vi samarbeider med aktualiserer spørsmål: hva er det som gjør at det lages så mange spel (over hundre i året på landsbasis)? Hvorfor trekker spela et så stort og engasjert publikum? Og hvorfor er det så mange – både lokale og tilreisende profesjonelle - som vil være med på og bak kulissene i disse evenementene?

Jeg skal ikke driste meg til å svare utførlig på dette, men om jeg var sjef på f.eks. et institusjonsteater (noe jeg hverken har planer eller ønsker om!) ville jeg tatt disse spørsmåla ytterst alvorlig. Jeg tror nemlig at disse spørsmålene peker på noe helt vesentlig; noe som dypest sett handler om hvilke funksjon et teater – ja hele teaterbransjen - kan og bør ha i vår tid i et velfødd samfunn som vårt. Kan speltradisjonen lære "det etablerte" scenekunstmiløene noe om hva som skal til for å gjøre det vi driver med til relevant i vår samtid?

Nok spekulasjoner; for den spesielt interesserte kan jeg informere at følgende GF-tropp m/støttespillere er samlet på Rjukan:

Regi og manus: Tor Arne Ursin (manusmedarbeider Even Bolstad)
Produsent: Gunn Marit Christenson
Komponist: Vidar Ytre Arne (som selv spiller under forestillingen sammen med Kjetil og Frode Flatland.)
Kostymer: Guro Dale og Unni Bang Andersen

De spinnville fortellerne som skal binde hete spetakkelet sømløst sammen er Leif Arild Sanden (telemarksbonde i fri dressur) og Rune Gokstad (den evige turist fra Oslo V)

Overbergsassesor Jens Esmark: undertegnede
Den halvblinde bondekjerringa: Geddy Aniksdal
Tvende bergmenn, Ertsen og Falsen : Olav Hanto og Even Bolstad.

De to sistnevnte fremstiller også to nasjonalromantiske malere på jakt etter "det sublime" i den ville telemarksnaturen. Vik og Aniksdal fremstiller også to dekadente britiske turister anno 1890 på jakt etter passende tennispartnere og årgangs-sjampanje 890 m.o.h.

Og det er i morgen det skjer.



No 4

Etterpå....

Og så var det gjort.
Og så fint som det gikk!
Og så mange folk som kom!
Og hvilke herlig stemning det ble!

Virkelig en morsom opplevelse å være med på dette. Har nesten vært litt sånn arbeidsferie denne uka på Rjukan, kulturbrigade 890 m.o.h. Deilig å konse på en ting, slippe avbrytesler og distraksjoner. Fint å treffe Marispel-gjengen, fint å jobbe tett sammen i et team med felles mål, fint å komme så solid i mål.

Opprinnelig foreslo vi (GF) å ha både med arrangementene på Rjukanfossen, Maristien og Gaustatoppen å gjøre. Jubileumskomitteen ville det andereldes. Nå er jeg glad for at vi satset alle krefter på Rjukanfoss-arrangementet - og for at det gikk så fint.

Dette var en engangsforeteelse.
Det er 100 år til neste jubileum.

HOTELL SPESIELL

EN SOMMERLIG ØKT

Siden Geddy hadde spillejobb i Brasil midt i juli var jeg aldeles aleine noen dager. Herlig ensomhet på hytta ute i fjorden. Siden været var så som så, det meste av vedlikeholdsarbeid og vedhogst unnagjort og barnebarnet var på tur kunne jeg hver morgen - etter morgenbad og godsterk kaffe - sette meg i den blå lille stua å skrive.

Ikke så dumt dagsprogram dette: Skrive. Ta en dukkert. Skrive. Gå en liten tur. Lunche i det fri. Skrive. Ta en dukkert til. Se over skrivinga. Lese litt. Lage en bedre middag til god musikk. Spise mens man hører på fuglekonserten. Ta en liten kveldsfisketur med koggen. Fyre på peisen. Ta en øl til. Se over det man har gjort. Skrive dagbok. Køye. Omtrent sånn var det, dag etter dag, det føltes hverken som ferie eller jobb, heller en herlig og perfekt mix av de to. Men skrivejobben måtte gjøres, sommer eller ei, tidsfrister tar ingen sesonghensyn.

Hva som kom ut av økta?
En slags crazy-komisk musikalsk hotell-enakter for en håndfull skuespillere, sangere og komikere + en høne eller to. Nærmere bestemt "Hotell Spesiell", stasjon nummer seks til årets Byvandring (Stedsans) i Porsgrunn 7. - 11. sept. Gjennomtonsatt av G. Guttormsen. Jeg tror det kan bli svinaktig morsomt. God latter skal ikke undervurderes. Vær velkommen!

Og spetakkelet skal utspille seg akkurat der hvor bildet over er tatt.
Men hvor er det?

Fortsettes....

EN SOMMERSANG

SOMMERSANG TIL SUNDHOLMENE


Vi reiste til vårt sommersted, et nakent skjær
og ankret opp i sundet, badet uten klær.
Vi slikket sol og glemte både tid og rom.
Himmelen var høy og blå - og verden tom.

Vi leste høyt fra Mummitrollets rare liv
og fanget krabber mellom mørke tang og siv.
Spiste medbragt mat på bord av glatt granitt
og etterpå så ville noen slumre litt.

Vi snorket mer og så på skip som drog forbi,
de hadde ting å rekke de, men ikke vi.
Vi ble på skjæret helt til dagen var på hell
og dorjet litt på veien hjem og fikk makrell.

Vi tøffet hjem til Torpet, kjøpte krabbe, kokt.
Så noen som vi kanskje kjente i en bukt.
Er ganske mange ting vi ikke helt forstår,
men vi vet: vi resier dit igjen til neste år.
L.V.

BREV TIL SKUESPILLEREN

Jeg skrev følgende brev til samtlige skuespillere (og alle andre medarbeidere) på Bråta-produksjoen uka før vi begynte prøvene. Nå kan vel andre også få lese det?


Kjære medarbeider!

Hver gang Ingmar Bergman skulle gå i gang med en ny film (han filmet gjerne om sommeren når teatret var stengt og teaterarbeiderne hadde tid til å beskjeftige seg med film) skrev ha et grundig brev til samtlige personer som var involvert i filmproduksjonen, fra hoved-skuespillere til produksjonsassistenter. Bergman ville på den måten sørge for at absolutt alle medarbeidere i teamet visste noe om hva han tenkte omkring den forestående produksjonen og mente brevet var best egnet til å formidle dette. Jeg gjør herved et forsøk på et Bråta-brev, et brev som går til absolutt alle involvert i prosjektet vårt.

Bråta er på mange måter realiseringen av en gammel drøm, eller kanskje rettere, realisering av en drøss skriveforsøk som alle har rent ut i sanda eller vasken eller endt i kørja. Jeg har gang på gang de siste ti-tolv årene prøvd å skrive et støkke fra vår tid og vårt sted. Det skulle ta grenlandssjargongen på kornet, jeg ville ha en sosial situasjon der folk kunne møtes og skilles, gjerne i et røft – og ja, ofte drikkfeldig – troverdig miljø. Det er et eller annet med disse folka som lever på grensen av det sosialt aksepterte, de som utfordrer de bedrestilte. De som står, om ikke på utsida, så i alle fall i rommet mellom ute og inne, de som ikke lar seg så lett presse inn i et standarisert a4-liv. Det er noe hos/med disse folka som både fascinerte og provoserte meg. Er det fortsatt.

Jeg greide aldri å skrive det støkket.
Men jeg skjønte i vinter, mens jeg var i ferd med å legge siste hånd på BRÅTA, at nå var det her. Det hadde fått en helt annen form enn planlagt, det kom fra en annen impuls, men basismaterialet stammet fra samme kilde. Og jeg skjønte at indirekte har jeg holdt på med et beslekta stoff en god stund. For eksempel Ludde og Leila (2005). Eller Bohm & Bøhmer (2003). Natt og Dag (1989).

Jeg tror det er viktig at hele produksjonen, og da mener jeg hele, fra skolisser til de mest omfattende og tyngste scenografiske elementene, spillestil og kommunikasjon, bærer bud om noe ekte. Noe som ikke er på lissom, noe velbrukt, framfor alt noe som er troverdig.
Troverdighet er også et nøkkelord for skuespillernes arbeid. For det er et arbeid. Selvsagt er det det. Å skape en tvers gjennom troverdig karakter handler om å legge stein på stein. Å finne den rette stemmen, den leite fram måten å framsi, slenge fram replikkene på. Å søke etter det rette ganglaget, rytmen, den sanne måten på sette seg i en sofa på. Blikket. Hendenes uro. Fingrenes alltid søkende vandring etter. Etter hva? Det er i detaljene storheten ligger. Og slikt kommer ikke av seg selv. For å få til dette må man investere. Tid. Tanke. Tålmodighet. Den samme type investering må gjøres i alle avdelinger – og på alle fagfelt om vi skal greie å oppnå det resultatet som i hvert fall jeg drømmer om i kalde vårnetter.

Skuespillerne må forsvare rollekarakterene sine med nebb og klør, aldri latterliggjøre eller utlevere dem. Deri ligger kanskje Bråtas skjulte ”program”; en slags gjennomgripende eksistensiell humanisme: folk er ikke onde. De er uheldige eller ubetenksomme eller hjelpeløse eller frekke eller enfoldige eller skjøre, men ikke onde. Vi jakter alle på litt varme. Et samfunn der det å bry seg om sine neste ikke er en tro eller plikt, men en selvfølge. Penger har gjort oss rikere, men det er ikke sikkert at det har gjort oss gladere, til bedre, til rausere mennesker?

Jeg tror ikke det er noen som helst motsetning mellom det å skape helstøpte, realistiske situasjoner, troverdige karakterer - og det komiske. Greier vi å få sorgen og gleden til å følges ad i noen øyeblikk er vi på gang. Et dypt alvor står i direkte forbund med den frigjørende eller barske latteren.

I samtlige roller har jeg forsøkt å legge inn ”et fall”, et lite øyeblikk, en scene som avkler vedkommende, hvor han/hun avslører seg og viser fram, om ikke et sant, så i alle fall et annet ansikt. There is a crack in everything/thats how the light gets in, som Choen synger det. Jeg vil at dere skal lete etter disse øyeblikkene og dere skal passe godt på mulighetene disse øyeblikkene gir. Plutselig kan en avgrunn - eller en liten himmel åpne seg – og dermed en innsikt sive inn og bre seg i mellomgulvet hos en uforvarende tilskuer.


Hva med alle sangene?
Jeg vil at vi skal bestrebe oss på at musikk og handling, snakket og sunget tekst skal framstå i en sømløs helhet. Publikum skal ikke helt vite når sangen begynner og mellomteksten slutter. Jeg tror jeg snakker om et melodisk og rytmisk landskap der musikk og tekst, replikk og handling, solo og kor glir umerkelig og selvfølgelig over i hverandre. Ja, jeg vil gjerne at dere synger reint og tostemt og sammen og alt det der (jeg vil gjerne at vi overrasker publikum akkurat der), men viktigere faktisk er det at dere synger med ”feeling”, at dere leiter etter din karakters måte å synge på. Ikke at du synger fint, men at du synger sant. Og at du hele tida husker på hva det er vi forteller, hva du formidler. For også sangene forteller historier, fordyper fortellingene, forlenger øyeblikket, tverrvender situasjonen.

Jeg begynte med Bergmann, han skal også få siste ord.
Det sies når han jobbet med oppsetninger og produksjoner (og han jobbet mye!) så siterte han ofte Schillers ord om at ”det ända en konstnär kan berømma sig av er sin flit.”


Det er vel et bra slogan?
Folk (publikum! presse! kolleger!) kan ta oss på mye, men ingen skal komme etterpå og si at vi ikke sto på. Vår flittighet skal vi ha for. Vi hang i stroppen alle som en. Og det vi gjorde, det gjorde vi så godt vi kunne. The rest is action.

LARS VIK

PORSGRUNN, mai 2010.

ETTERPÅ, HVA DA?

TOMT

For en instruktør kan det ofte føles tomt etter en premiere, jobben er gjort, man er til overs. Utlada og litt forvirra prøver man å finne tilbake til noe som ligner hverdag. Men med en energisk og heftig pågående festival samt diverse daglige utfordringer på Bråta-settet så kunne undertegnede i festivaluka se langt etter den såkalte hverdagen. Og det var kanskje like greit. For tomheten lurer.

Vi har spilt 10 forestillinger med Bråta for oppunder 3000 mennesker, det var noen ledige seter på generalprøven, ellers har det vært smekkfullt, hver dag! Det er er moro det. Forestillingen har selvsagt variert litt fra kveld til kveld, skulle bare mangle, vi snakker om et høyst menneskelig produkt. Men jeg vil påstå at bluesicalen vår har hatt en bra - og til dels stigende - formkurve gjennom spilleperioden.

En at de artigste tilbakemeldingene jeg kan få er denne: - Jeg liker egentlig ikke teater jeg, men jeg likte dette! Stas er det også å få sånne e-post-hilsner som denne: "Fredag kveld fikk vi oppleve en flott, fri og rå, munter og alvorlig og kjempefin bluesical til ettertanke i Norrønahallen. Tusen takk for en flott forestilling."

Og idag traff jeg en prest (!) som sa at det var noe av det fineste han hadde sett.

Da er det ikke fullt så tomt lenger.

SISTE BRÅTA

SISTE KVELD MED GJENGEN

Plutselig er det slutt, i kveld spiller vi siste BRÅTA. For denne gang. Det hele har vært et aldri så lite eventyr - med flere utfordringer i løpet av spilleperioden og med mer spenning enn jeg strengt tatt liker. Eller trenger. Men at vi makter å få forestillingen opp og stå og ut til dem på alle de tettpakka benkradene, det er det liten tvil om. Og akkurat det betyr enormt (ja, enormt!) mye for meg med dette materialet. Så får trøttheten vente ...

På PIT foregår det i Scene:bluss sin regi flere debatter/forum, i dag var det "Regionteatrene, seg selv nok." Og i det sammensatte panelet satt professor i teaterhistorie Jon Nyggard, som sa følgende i sin innsiktsfulle innledning om regionteatrets historie:

"Regionteateret for Telemark er Grenland Friteater. Det er det teatret som har greid å skaffe seg lokal forankring."

Det var forfriskende å høre en fagperson med tyngde vurdere vår regions teaterliv - sett utenfra. Nyttig og tankevekkende.

OM Å BLEKNE

TRE x BRÅTA IGJEN

Ingen selvfølge med full sal. Hver kveld. Men det har vi på Bråta. Og det synes jeg er aldeles strålende. Og det er absolutt til å leve med at ikke alle forståsegpåere eller kritikere er like begeistret for alle mine/våre valg. (Jada, noen ganger skulle jeg ønske jeg var rørlegger; han blir ikke anmeldt i media etter utført oppdrag!) Sjelden har jeg opplevd en sånn begeistring hos publikum etter endt forestilling. Og så kommer det så mange forskjellige og fine tilbakemeldinger, ofte til ettertanke, gjerne direkte relatert til innholdet/tematikken. Heller ikke det en selvsagt ting. Egentlig er det fælt lite som er selvsagt i teateret. Selv om ting går bra betyr ikke det at ting kan gå skeis - egentlig hele tida.

Denne opptattheten av publikum betyr selvsagt ikke at jeg mener at salen må være full eller stor for at det skal bli bra og relevant teater. Mitt poeng er at det må være noen der. Noen man vil treffe, berøre, skake, trøste etc. Jeg må innrømme at for meg er publikums oppslutning og reaksjon blitt en stadig viktigere geigerteller. Slik har det ikke alltid vært. Men det er lov å forandre seg.

Som Brecht sier det sine Kalenderhistorier: En mann som på lenge ikke hadde sett herr K. sa til ham da de møttes: "De har ikke forandret Dem." "Å!", sa herr K. og ble blek.

Jeg vil ikke blekne.

FORLØSNING

Noen ganger så bare klaffer det. Bitene faller på plass. Alt som kunne krakelere og rase sammen henger vakkert i hop. Og spiller på lag. Og svinger. Og begynner å leve sitt eget forunderlige liv i møte med publikum. Det er et lite mirakel hver gang det skjer. Og det skjedde med Bråta igår. Akkurat når vi trengte det som mest.

Vi har hatt en litt vanskelig innspurtsuke; noen ble syke, på scenen funka ikke alt like knirkefritt som før, bluesicaltoget gikk ikke lenger på skinner. Konstruksjonen vakla, med ett blir en forestillings skjørhet eksponert i all sin velde. Men når skrøpeligheten står utafor døra og vil inn gjelder det å holde hodet kaldt og ikke slippe den frekkasen til.

Og han måtte pent forbli der ute på gangen på Bråtas urpremiere i går. For en forløsning! Makan til stemning er det sjelden en opplever, selv på en premiere. For en instruktør som ikke legger skjul på at nerver finnes i rikelig monn var det en lykkestund av de sjeldne. Den har han tenkt å ta godt vare på.

DET SKJØRE

Folk vet ikke hvor skjør en teaterforestilling er.
Publikum skjønner ikke hvor mye som kan gå gæernt - hele veien. Heldigvis.

I vår gjennomteknologiserte og digitaliserte hverdag er en teateroppsetning en uhyre gammeldags, analog og uplugga greie. Dønn avhengig av levende mennneskers innsats hele veien - på mange felt. Og dermed med flusst av muligheter for "menneskelig svikt", egentlig kan huset rase sammen hele tida.

Derfor kan det føles som er aldri så lite mirakel om alle biter faller på plass. Når karakterene dukker opp og går og snubler når de skal, når lys og lyd henger med i alle svingene, når musikken stemmer på en prikk og bandet svinger, når skuespillerne kvesser til der nede på scenen og samspillet tar av. Og - ikke minst - når publikum tar imot fortellingen og energiutvekslinga mellom sal og scene pågår for fullt - og alt lever sitt eget herlig uberegnelige liv.

DA er det få ting som kan måle seg med en kveld i teatret.
Men da må først alle tomme stoler fylles opp.


Bildet er er fra tidl. Norrøna Fabrikker der PIT har rigget to scener til årets teaterfestival. Her er amfiet til Bråta, 270 plasser.

NEDTELLINGA

BRÅTA: 6 dager igjen

En liten uke før urpremieren har vi 8 "ekte publikummere" i salen (og et par viltre småbarn), men manglet både tre musikere og en skuespiller, men jeg insisterte på en full gjennomkjøring lørdag formiddag. Og det gjorde vi, og det trenger vi. En time og treogtjue minutter - med tekniske feil og uhell og forglemmelser og noen falske toner her & der, men med en stigende nerve og et samspill som begynner å svinge.

Nå handler det om (for meg) å gjøre de siste og rette radikale valgene i den avgjørende sluttfasen (en kan rekke mye på fire arbeidsdager!). Men da må en være tilstrekkelig modig. Og klok. Samt lur.

Så spørs det: er jeg det?

PUBLIKUM DA?

Jeg er altså ikke av dem som forblir upåvirket av om det kommer folk eller ikke på forestillingen jeg lager/spiller. Susende tvert imot. Teater uten publikum er ikke teater. Jeg er latterlig opptatt av at forestillingen finner et publikum, at verket treffer dem i hode og/eller mage, at produksjonen får en eller annen effekt ut over det rent underholdningsmessige. Reinspikka show har vi vel nok av? Kanskje har vi nok av smale, sceniske eksperimenter uten publikumsorientering og? Det ikke så mange genier i furet værbitt. Noen ganger har jeg følelsen av at det er den rådende kunstestetikken (den er også preget av trender) som i for stor grad får bestemme hva som er bra/dårlig, nytt/uinteressant. Teaterbransjen har ikke vondt av også å bli målt på publikumstall/interesse, emosjonell gjennomslagskraft, osv.

Forøvrig anser jeg det som en primæroppgave å få nye publikusmgrupper til teateret. Friteatret har i alle år, vel de siste 15 åra, bevisst jobbet for å utvide vårt publikumsgrunnlag, særlig i Grenland. "Teater til folket, folk til teatret." Da er det f.eks. ingen dum ide å presentere forestillinger på nye arenaer, arenaer der terskelen er så lav at de som i utgangspunktet oppfatter teater som noe lukket, borgerlig og uvesentlig, lokkes inn - kanskje blir de positivt overrasket? Kanskje kan man være dristigere form-messig og innholdsmessig når rammene er anderledes? F.eks. i en tidligere slipesteinfabrikk ved elvebredden? Trur ikke en skal undervurdere hva de fysiske rammene betyr for kunst/kulturopplevelser.

Bildet over er fra en befaring i våres på Norrøna Fabrikker, sjekk den teglsteinsfasaden.

Det gir meg stor glede i å registere at 83 % av tilgjengelige billetter til BRÅTA er solgt, nå legger vi ut generalprøven (17.6) for å imøtekomme publikums store interesse. Det er moro det!

Der har du meg.

MAX GJENBRUK

GJENBRUK DE LUXE

Innspurten starter.

Jeg hører at Operaen bruker 550 kostymer til "Jorden rundt på 80 dager" (som nå likegodt tas ut i streik). I forestillingen bruker de 202 parykker. Og 396 par sko. Det skal visstnok ha tatt 12 800 timer å sy kostymene. Dem om det. Der pengene flyter osv....

I BRÅTA har vi 11 tilårskomne kostymer til skuespillerne (fra Skrot Tor, loppemarkeder, Sudan-hjelpen og eget lager) + en uniform fra Telemark Politikammer,8 par godt brukte sko, et par halvnye clocs, et par gummistøvler samt en lånt parykk.


I scenografien (av Kjersti Høgli/Guro Dale)kan man skimte en sponplate og noen løpemeter plank to tomm fire. Det er nyinkjøpte materialer. Resten (!) er gjenbruk. Kassert porselen, gammelt produksjonsutstyr, permarkiver og garderobeskap fra Porsgrund Porselensfabrikk (alt skulle hives), 4 hammond-orgler lånt fra Rødmyr Avfall-stasjon i Skien (må returneres), digre hylleseksjoner fra Norrøna Fabrikker, gamle blåseinstrumenter, møbler, verktøy og flaskegods i rikelige mengder.

Og sist, men tyngst, 32 fascinerende tett sammenpressa bilvrak fra Norsk Metall Retur på Vold. De danner bakteppet, en vegge av rustne biler kan også inneha en slags merkelig skjønnhet. Bildet over viser et fremdeles uferdig spillerom.

Og idag, mandag 7. juni, starter Bråta-innspurten.
Jeg grugleder meg.

KULTURHUS VERSUS KULTURFABRIKK

ÅTTE PÅSTANDER OM KULTURHUS – OG EN PRESISERING

Med siste tids freske og viktige diskusjon om hva slags kulturhus vi bør satse på i Porsgrunn (Ælvespeilet på øst kontra Kulturfabrikken på vest), bringer jeg herved til torgs åtte ufullstendige ytringer. (Mer om dette på PPs nye Speakers Corner på lørdag)

1. Hvis kunsten og kulturen i en by også er fortellingene om byen, så bør man tenke på hvor disse fortellingene hører hjemme, hvor de kommer best til sin rett. Et levende kulturhus – eller en kulturfabrikk – er helt avhengig av umålbare greier som sjel og autensitet. Slikt kan ikke kjøpes, bestilles, planlegges. Sjel handler om tradisjon, lidenskap, tilhørighet, stolthet. Det bør være et poeng at selve bygget korresponderer med byens egenart og historie.

2. Å ikke ha en stor og fjong forestillingssal bak glass og ny betong kan også ha sine fordeler. PIT hadde sett helt annerledes og kjedeligere ut om Porsgrunn hadde et stort kulturhus da festivalen ble dradd i gang i 95. Mangel på tradisjonelle scener tvang fram utradisjonelle og spenstige løsninger. Hvilke andre byer kan skilte med scenekunst i tørrdokka, ung dans på bybrua, scenehappenings i nedlagte industribygg, teater på vanntårn og i bomberom og opera i Storgatas bakgård? PIT gjør hele byen til en scene, slik får man teater ut til folket og nye folk til teatret.

3. Lokale kulturhus blir gjerne brukt for ”å sette en by på kartet” (en uhørt tanke for bare 20 år siden). Men når alle mellomstore norske byer bygger hvert sitt moderne kulturhus og ganske så like signalbygg i sentrum så kan det vel fort bli trangt på kartet og signaleffekten temmelig blass? Å sammenligne Ælvspeilet med Guggenheim-museet i Bilbao blir for drøyt.

4.De beste kulturhusene jeg har gjesta, og jeg har vært i en del, har på en eller annen måte vært kunstnerdrevet. De sentrale områdene i huset må leve; de må daglig brukes og skjøttes av folk som bryr seg, som føler eierskap til bygningene og publikumsarealene. De minst vellykka kulturhus står der som store og tomme monumenter over feilslått og overambisiøs kulturpolitikk. De er dyre i grunndrift, de mangler friske driftsmidler, de mangler det daglig liv, de mangler publikum. Ikke virker det som om de lokale kunstnere liker bygget heller. Men Bjørn Eidsvåg m/ band syns det er fint den kvelden i året de kommer innom.

5. Er det ikke bærekraftig og klok politikk å bruke/bygge om eksisterende bygningsmasse i sentrum? Må alt være nytt hele tida? Er ikke gjenvinning og gjenbruk også et poeng i kulturhusvalget? Er ikke Porsgrunn engasjert i prosjektet ”Framtidens Byer”? Er ikke dette en ypperlig anledning til å vise kommunal miljøbevissthet i praksis? Og hvem kjenner grunnforholdene (leire og sand) på øst?

6. Et kulturhus bør yngle av aktiviteter hele døgnet hele året, være et samlingssted for et konglomerat av virksomheter; der unge og gamle kan utfolde seg. En tolerant og inkluderende møteplass for opplevelse, innsikt, vekst. Huset bør fylles av profesjonelle utøvere og amatører, gammelnordmenn og nynorskinger i alle aldre. Et ekte kulturhus tilhører ikke kunstnerne, det tilhører publikum, brukerne, folket. Det forekommer meg at flere av byens politikere blander sammen byutvikling og sentrumsutvikling

7. Det er ingen naturlov som sier at et kulturhus må være 100% offentlig eid og drevet. Det finnes litt for mange eksempler på at kunstinstitusjoner som er offentlig finansiert opp til halsen ikke er tilstrekkelig fleksible og bærekraftige. Kommunens hovedoppgave bør være å samarbeide med og tilrettelegge for profesjonelle kulturaktører, ikke bygge opp en egen kommunal kulturproduksjon. Man bør ta den lokale kompetansen i bruk, la hundre kulturaktiviteter blomstre.

8. Utviklinga av nye lokal kulturarenaer bidrar til å rive ned barrierer mellom krevende samtidskunst og det brede publikum. Menigmann i Grenland har fått med seg litt av hvert innefor rammene av Stedsans sine byvandringer. Er det ikke logisk å tro at en alternativ kulturfabrikk på Vest ville fortsette denne utviklingen?

Det er nå at PP/Norrøna-muligheten finnes. På Vest kan Porsgrunn kan få sin egne, helt unike kulturfabrikk, en aldri så liten nasjonal attraksjon. Vi har en enestående sjanse for å bygge en fabrikk med ekspansjonsmuligheter, med framtida for seg.


Presieringa:
For ordens skyld, om noen skulle være i tvil: jeg er fortsatt motstander av at det bygges en øy, odde eller lignende i Porsgrunnselva.

MAX GJENBRUK

GJENBRUK DE LUXE

Innspurten starter.

Jeg hører at Operaen bruker 550 kostymer til "Jorden rundt på 80 dager" (som nå likegodt tas ut i streik). I forestillingen bruker de 202 parykker. Og 396 par sko. Det skal visstnok ha tatt 12 800 timer å sy kostymene. Dem om det. Der pengene flyter osv....

I BRÅTA har vi 11 kostymer til skuespillerne (fra Skrot Tor, loppemarkeder, Sudan-hjelpen og eget lager) + en uniform fra Telemark Politikammer,8 par godt brukte sko, et par halvnye clocs, et par gummistøvler samt en lånt parykk.


I scenografien (av Kjersti Høgli/Guro Dale)kan man skimte en sponplate og noen løpemeter plank to tomm fire. Det er nyinkjøpte materialer. Resten (!) er gjenbruk. Kassert porselen, gammelt produksjonsutstyr, permarkiver og garderobeskap fra Porsgrund Porselensfabrikk (alt skulle hives), 4 hammond-orgler lånt fra Rødmyr Avfall-stasjon i Skien (må returneres), digre hylleseksjoner fra Norrøna Fabrikker, gamle blåseinstrumenter, møbler, verktøy og flaskegods i rikelige mengder.

Og sist, men tyngst, 32 fascinerende tett sammenpressa bilvrak fra Norsk Metall Retur på Vold. De danner bakteppet, en vegge av rustne biler kan også inneha en slags merkelig skjønnhet.

Og idag, mandag 7. juni, starter Bråta-innspurten.
Jeg grugleder meg.

GRUNNMUREN LAGT

"Søppel er ikke lenger hva det var."







Hvis det å lage en teaterforestilling kan sammenlignes med det å bygge et hus, så har vi - etter som jeg kunne se av dagens BRÅTA-prøve - lagt grunnmuren og fått opp et slags reisverk - i hvert fall på 2/3 av stoffet. Og selv om bygget vakler, konstruksjonen svaier litt både her og der, og den både er trekkfull og skakk, så begynner den å få fasong. Det begynner å ligne et hus.

Alltid et skjørt øyeblikk dette; om skuespillerne greier å løfte materialet fra avtaler/tørt arrangement/teknikk til noe som får liv, som begynner å leve sitt eget liv. Gledelig da at stein på stein arbeidet ser ut til å bære frukter.

Det BRÅTA-huset jeg så i dag var ikke til å bo i, men det begynte å finne sin form. Man kunne ane konturene av en helhet. Og det var både underholdende og tankevekkende å ta en titt inn i det... og studere alle typene det er bebodd av. Og mere liv skal det bli.

Og mer søppel.

Forørvig mener jeg at politikerne i Porsgrunn gjør en brøler når de ikke tar seg tid til eller har mot til å gjøre en reell vurdering av Kultufabrikken på Norrøna versus Ælvespeilet på Østre brygge.

MERE BRÅTA

"Selv om folk har kommer skeivt ut i livet, betyr ikke det at de er søppel"

Vi viste noen utvalgte utdrag av arbeidet med BRÅTA for et nysgjerrig publikum i Norrøna-hallen i går. En nyttig opplevelse. En lærer (og skjønner?) en hel del når plutselig publikum sitter der; hvordan blir lyden? Hvor stor er rommet egentlig? Hvilke vitser går hjem? Hvilke sanger svinger mest? Hva gjør jeg her?

Visningen var en del av et arrangement som lokalavisene kaller en ”sjarmoffensiv” for PP/Norrøna som Kulturfabrikk. Vel, jeg blir i hvert fall mer og mer engasjert i saken. Vestsida er en forsømt bydel. Porsgrunn bør bygge en kulturarena for framtida = med utviklingsmuligheter, ekspansjonsrom. Og vi bør bygge et kulturhus som korresponderer med vår historie, vår identitet, vår ujålete stil.

Flere argumenter kommer (Jeg hisser meg opp), men det får bli en annen dag. Akkurat nå er jeg litt for matt og tett i hodet til å tenke klart (og taktisk) etter en 14 timers arbeidsdag.

Bildet er fra forrige uke og viser de første scenografiske elementene på plass (gml lagerhyller fra PP), allerede nå ser det veldig annerledes ut. Fortsettelse følger.

DET HEMMELIGE UNDERET

DET HEMMELIGE UNDER

Så rart det er å våkne
en tidlig tidlig morgen
Før åsene er åser
og trærne er blitt trær.
Det hemmelige under
som også kalles våren
Har ennå ikke rukket
å ta på sine klær.

Et glimt av fryd i luften
som hjertet ikke fatter.
Det sunne pust fra noe
som blir i evighet.
En munter sølvblank gjenlyd
fra en usynlig latter
Akk menneske, så lite,
Så ingenting du vet.

Etter som åra drar seg på, jo varere blir jeg for lyset. Og for denne forunderlige greia vi kaller naturen. Med sine fabelaktige vekslinger. Særlig våren. Akkurat nå. Når alt er før – ja, som et hemmelig under – alt ligger ennå foran en, alt er ugjort, foreløpig.

Ingen har sagt det så fint og vart som Inger Hagerup, tror jeg. Hun får med det meste. På to små vers.

ET SKVÆR TOMT ROM

BRÅTA RYKKER INN I NORRØNA

Nei, de produserer ikke lenger "the best stone in the world" i disse lokalene. Men Norrøna Fabrikker finnes fortsatt (på Lahelle), de siste åra har det gamle bygget deres ved elvebredden vært lager for PP. Nå er det tømt, ribba for verdier. Et tomt rom er et utmerket utgangspunkt for å lage teater. Lage og huse.

Nå krangler (vel, diskuterer) politikere og borgere av Porsgrunn hvor byens nye kulturhus skal ligge og HVA bygget skal romme, hvilket innhold et slikt hus bør ha. Det er på tide. På turne i vårt vidstrakte land har jeg sett altfor mange tomme, døde kulturhus. (Sola, hjelp!) Mange av dem står der som store og grelle monumenter over en feilslått kulturpolitikk. Vi er så glad i betong i Norge. Det bruker vi mer enn gjerne penger på. Og på stål. Og lyskastere. Teknikk. Men et bygg gjør ingen sommer. Det offentlige bruker gjerne så mye penger på bygget at det kun er smuler igjen til drift, til utøvere, til produksjonsmiljøene, til innhold. Er det klokt - i det lange løp?

Over helga flytter GF inn i Norrøna med BRÅTA-produksjonen vår, etterhvert kommer amfi opp, inndekning, scenografi (bl.a. en vegg med bilvrak!), en gjeng skuespillere og et elektrifisert band. Og de som er nysgjerrige på hva vi jobber med på scenen og som lurer på hvilke planer som foreligger for Norrøna/PP/Kulturfabrikken får en unik anledning til å ta en titt bak kulissene 20. mai. På kvelden er vi med på tre åpne publikumsvandringer på området.

Vær velkommen, ta en titt!

Og som vi sa i søttiåra: tenk sjæl!

NY SLAGS FATTIGDOM

Sjølvaste tante Aftenposten gir brei spalteplass til en herre ved navn Hugo Fredriksen, som ynder å kalle seg sjøl for "systemparkert fattigfant". Fredriksen mener vi har et overmettet system. At vi kaster milliarder inn i et system som ikke fungerer. Han er vel inne på noe, ting går vel ikke helt på skinner hos Nav og co? Alt er ikke i den skjønneste orden i ett av verdens rikeste land.

I forarbeidet med BRÅTA har vi fått bragt på det rene at det finnes nesten en kvart million mennesker som lever nær fattigdomsgrensa her i landet. Over 25 000 barn vokser opp i familier som ikke har råd til det aller nødvendigste. Men du kan ikke alltid se det på dem. Fattigdom er en av vår tids større tabuer (Og da ser jeg bort fram dem som velger "en fattig livsstil" av filosofiske/ miljømessige / politiske grunner). Nyfattige finnes. Og mange anstrenger seg for å skjule det. Av meget forståelige grunner.

Så kommer spørsmålet; kan man lage teater av sånt? Kan man lage en relevant, svingende og underholdende bluesical med et slikt utgangspunkt? I en nedlagt fabrikkhall? Kan vi?

Vi får se.
Men vi skal gjøre vårt beste.

"BRÅTA" START

Da er vi i gang med bluesicalen Bråta, igang for alvor.
Gårsdagen var viet Guttorm Guttormsen, som sammen med skuespillerne fikk sunget gjennom hele materialet, samtlige stemmer og underlag. Det er til sammen 18 store og små, ville og vare, sanger i denne oppsetningen, ikke bare blues, nei. Mange av dem med til dels ganske intrikate korarrangementer. Det høres j.... lovende ut, skjønt mye arbeid og terping gjenstår. Det musikalske materialet er noe å strekke seg etter for utøverne, virkelig noe å bite i.

Jeg jobber med et voksende ensemble på Friteatret i to uker nå.
Parallelt arbeides det på spreng i Norrøna med rigging av scenografi, amfi, teknikk. Der det er altfor kaldt til å snart være midt i mai. I går snødde det på morrakvisten! Uhørt! En av dagene skal vi hente flere vognlass med sammenklemte bilvrak fra Norsk Metallretur inne Voldsfjorden, vraka skal utgjøre en viktig del av scenografien!

Og vi selger billetter, flere forestillinger begynner å bli fulle. Moro!

Nå gjenstår det bare å lage den…

HVEM EIER BYEN?

Bygninger eies av eiendomsselskaper, det offentlige og av private. Greit. Men hvem eier mellomrommene? Trappene, de små grønne lungene, gjerdene og stolpene? Hvem eier lufta vi puster i og elva som slynger seg gjennom byen? Og hvem bryr seg om trærne i byen? I forrige uke meia de ned tjue praktfulle trær i Storgata. Hvorfor? - Fordi de var i ferd med å bli for svære, sa den vennlige kommunale vandalen med den flunkende nye motorsaga. For store for hvem?! Hus blir fredet, trær lever et utrygt, nærmest rettsløst liv.

Og når skate-ungdommen får kjeft fra rådhuset og trues med å nektes opphold i den nye rådhustrappa fordi de ”sliter på og ødelegger den kinesiske granitten”, kan jeg ikke la være med å undres: hva med bilistene da? Nå har de kjørt opp og ned Storgata (vel, særlig opp) så mange ganger i så mange år med piggdekk og overvekt og firehjulstrekk bare for å parkere gratis rett utafor den butikken eller det polet de skal innom i fire minutter at det fine gatelegemet (belegget) er helt sønderkjørt og smuldrer hen. Og da har jeg ikke engang nevnt alt driten bilene spyr ut. Og alt bråket de lager. Og alle køene. Og alle menneskelige skader de forvolder. Det er ikke sant at bilen betyr frihet, bilen ødelegger byene våre, kveler dem. Den slags vandalisme er åpenbart helt OK, men at ungdom lager riper i den fjonge trappa skal man ikke ha noe av. Vekk med seg! Hvor er logikken?

Sannheten er at vi er bilomane alle som en. Jeg og.
Vi er blitt dønn avhengige av den kjekke, raske og stilige bilen med det latterlig rimelige drivstoffet (Du måtte jobbe mye lenger for en full tank for tredve år siden!). Bilene styggliggjør byen.

Derfor støtter jeg ”pieces”.
De er små forseggjorte kunstverk på stygge transformatorer, slitte gjerder og uunseelige trappetrinn. De lyser opp i den urbane hverdagen, ja, sånt beriker og øker faktisk livskvaliteten for den som liker seg i by. Det er mer enn du kan si om bilen.

Så til dere writers, Banksy`er i hele verden, stå på, fram med sprayboksen!
Det er vår by!

VENTILASJONSGERILJAEN

Hva er dette?

En gedigen UFO? Kulisse fra Starwars? En vanvittig Reodor Felgen spesial?
Nei, det er en helt vanlig norsk skole, en skole bygd på søttitallet i utkanten av en middelstor by, slik den ser ut etter at ventilasjonsgeriljaen har vært på ferde - og åpenbart gjort akkurat som den vil. Skolen heter Stridsklev, byen Porsgrunn.

Jeg er for luft, særlig når den er frisk - og når det er mye av den.
Og jeg vet godt at folk, kanskje særlig barn, trenger god luft for å konsentrere seg, for å lære, men det får da være måte på vandalisme? Da jeg gikk på skolen åpna vi vinduene, fikk mye fresk luft på den måten. Nå turer en helt ustyrlig del av byggebransjen fram, de avgjør selv hva som trengs (og hva det skal koste) og så innstallerer de pumper og rørgater og vifterom etc til den den store ventilasjonsmedaljen. En ting at det er dyrt, tildels voldsomt dyrt, dernest at det er grusomt stygt (på Stridsklev dominerer jo ventilasjonsanlegget hele skolen, bygget knuges under et monster av et friskluftsystem!), men det jeg virkelig lurer på er dette; funker det?

Når vi har ødelagt bygningene med mastodonter av ventilasjonsanlegg som dette - åpenbart helt uten estetiske retningslinjer - så får vi håpe at lufta i klasserommene blir så bra, så veldig mye bedre, sånn at overgrep som dette kan forsvares. Skjønt jeg tviler.

Men ventilasjonsgeriljaen er nok såre fornøyd....

NYTT STYGT BYGG

ARKITEKTURANMELDELSE FRA HOFTA

Faren min (som var arkitekt) var alltid så misunnelig på mora mi (som skreiv bøker) og meg (som hadde teaterpremierer), fordi vi begge ... ble anmeldt! Han syntes det var så stusselig at når han hadde tenkt og tegna og jobba med en bygning i lange tider så var det ingen som anmeldte ham, ingen som offentlig vurderte arbeidet hans som nå stod der - for godt.

Husker han mumla noe om at en teaterforestilling som ikke så mange folk ser får breie forhåndsomtaler og faglige anmeldelser. Et hus, et bygg som skal stå der i 50 , kanskje 200 år, kanskje til en slags evig tid, er det visst ingen som tar seg tid eller bryet å vurdere? Og sånn er det fortsatt.

Vel, fatter, jeg skal gjøre et forsøk. Det får bli en legmanns forsøk.

På en aldeles håpløs trekanta tomt midt i Porsgrunn sentrum, klemt mellom togskinner, en tungt belasta bilvei og buss & taxiholdeplassen (stakkars arkitekt) ligger nå det nye NAV-bygget - og troner. Ja, det er det det gjør. Det ligner på et fort. Et stramt og strengt og uinntagelig byggverk. Jeg synes det virker som om det stenger seg av fra omverdenen og lukker seg inn i seg selv. Er det et bra signal å sende?

Bygninger snakker.

De kommuniserer med omverdenen, de sier noe, uttrykker et eller annet. De går i dialog med omgivelsene - eller kontrasterer dem. De er ihvertfall ikke likegyldige. Og det er virkelig ikke nye NAV i Porsgrunn, det skal de ha. Det er et bygg med store grå og svarte flater, mye glass, skarpe kanter - og gedigne persienner. Som stenger av, holder ute.

Og hvor er egentlig inngangen?

Er det et poeng at den nærmest fremstår som hemmelig? Hvorfor er det ikke en inviterende åpning opp mot byen, mot publikum, navs brukere? Og så er bygningen liksom så gledesløs. Hvorfor kan ikke også bygg ha humor, et glimt av glede, litt arkitektonisk galskap. (Heia Gaudi!) - eller i hvert fall litte granne løsluppenhet... er det for mye forlangt?

Vel, kanskje bygget vokser over tid, kanskje jeg liker det bedre om noen år?

Skjønt jeg tviler. Og det hjelper ikke akkurat når jeg ser det pragende og overdominerende NAV-bygget de setter opp på Landmannstorget i Skien. Det bygget tar helt luven fra alle andre bygg på hele torget. Vakre gamle Festiviteten er blitt redusert til et lite fillebygg. Det er som om NAV tar oppå kampen med det doble kirke-spiret, som om det vil opp til Brekkeparkens topp. Vel, det får være måte på dimensjonering. NAV-bygga, våre nye katedraler?

Nå veit ikke jeg hvordan disse bygga ser ut innvending, eller hvordan de fungerer for brukerne eller de ansatte, men jeg håper de er bra. Jeg er kun en forbipasserende syklist som ser på og forsøker å anmelde et bygg. Som skal stå der i ...tja 150 år.

ASKE

Etter å ha lest side opp og ned om folk som ikke kommer hjem etter ferie, politikere som "sitter fast" på flyplasser, ungdom som ikke kommer på tur, statsledere som ikke kan delta i begravelser, laks som ikke når fram og komikere som bruker en fet månedslønn på å ta taxi til Brussel, var det endelig en mann som naila saken:

Nederlandske Klaus van Dijk skulle fra Oslo til Chipol, men kunne bare glemme 17.25 flyet dit og skulle på tog til Gøteborg, derfra fikk han se hvordan han kom seg videre... Til DNs reporter på Oslo S var det han som sa de bevingende ordene:

- Naturen har fortsatt kontroll over oss.

Endelig et menneske som greier å se litt lengre enn sin egen reiserute.

Personlig synes jeg det er interessante dager vi lever i. Når så mange fly står, når noen skyer med aske kan lamme store deler av samfunnet vårt, blir vi tvunget til å tenke. Burde vi bli tvunget til å tenke. Hva er den langsiktige lærdommen av dette - knyttet til klimadebatten f. eks? (Eyjafjallajøkull var her før oss.) I vårt gjennomteknologiserte og gjennom-HMS-sikra samfunn er sannheten fortsatt den at kloden vår greier seg alltids, det er verre med oss. Det er vi som er sårbare.

Hvilke skakende nødvendige og uhyre interessante lærepenger vi får disse dager.

Takk, aske. Takk, Island.

ETTER SLEPPET

Se på dette bygget.

En gang produserte de slipesteiner her (men da så det nok noe annerledes ut), de siste åra har bygget fungert som lagerplass for PP. Nå ryddes de siste rester av tidl. produksjon ut. Og jeg kan godt skjønne at industrigrundere kribler i henda når de ser det flotte arealet ved elvebredden. Men det er nye tider. Kulturen røkker inn. Den lar seg ikke stanse så lett. Det begynte i går med "Sleppet".

Hvilken overraskende tøff aften det ble!

Så mye folk som kom, så mange freske innslag!

Og hvilken herlig røff og varm steming! Og for en grusom akkustikk. Og sannelig hadde ikke scenograf Kjersti P Høgli med assistenter skapt et helt nytt og lett og luftig rom av det slitte industribygget?

Det var da en jævla artig måte å lansere PIT-programmet på?

Blir ikke det frammøtte publikummet (moro med så mye vessidafolk!) ambassadører av dette så veit ikke jeg... Og hvis ikke dette Norrønabygget (bildet) + tilliggende bygninger kan bli en praktfull - og helt riktig - kulturfabrikk for hele Grenland så er jeg helt på jordet... eller jeg er, for å si det med Venstre, "langt ute på landet"

Se på dette bygget.

Hva mener du?